*(Datert [[12022-06-04]]. Relevante lenker lagt til i overføringen fra Evernote til [[Obsidian]]. Red.anm.)* Idéen er enkel: der er to moduser jeg kan velge å befinne meg i, [[Do vs Be|*Do-mode*, og *Be-mode*]]. *Do-mode* er klassifisert av et ensrettet fokus i arbeid mot et definert mål. *Be-mode* er klassifisert av et fokus på enkel tilstedeværelse, nytelse av nuet, og hvile av hodet. Sistnevnte kan innebære å la det vandre fritt, å aktivt fokusere det på nuet i anvendelse av *[[Mindfulness|mindfulness]]*, eller å bevisst distrahere det i forbruk av medier. I det følgende vil jeg ofte bruke ordet "lykke". Dette idealet er ofte løst definert, men når jeg her snakker om "lykke" så mener jeg [[Et temporalt imperativ|"en daglig opplevelse av generell tilfredshet og mestring, med innslag av glede"]]. Jeg unngår med vilje begreper som "selvrealisering", for å realisere selvet føles aldri som det. Vurderingen om hvorvidt selvet ble realisert til slutt eller ikke, får man ta på dødsleiet. Denne mentale modellen har fordelene at den er enkel i sin binære natur, samt at den fanger de to fundamentalt motsatte mentale tilstandene i hvilket jeg har evnet å finne sann (men ikke varig—aldri varig) lykke. Dens simplisitet kommer også med den ulempe at det vil være mange situasjoner i hvilket den blir vanskelig å anvende. Som sådan står den som et ideal å strebe etter fra dag til dag, heller enn en forklaringsmodell for alt man skulle ta seg til. Vi skal se noen eksempler på slike situasjoner senere. Det er viktig å bemerke at ingen av de to tilstandene *Do-mode* og *Be-mode* er alene tilstrekkelig dersom *lykke* er målet. Dette aksiomet lar seg enkelt støtte av mange års empiri: i en forlenget periode av aktiv og fokusert *Do-mode* føler jeg gjerne både lykke og mestring, og vil finne meg selv reflektere over hvor mye jeg kunne oppnådd "om jeg bare alltid var sånn". Men slike perioder må følges av en periode hvor den skjulte utmattelsen kan få komme til overflaten, og bli leget av velfortjent hvile.[^1] Alternativet er å "møte veggen", også kjent som *burnout*—en brå (og overraskende veldefinert) tilstand det kan ta månedsvis å reise seg fra. Slik velfortjent hvile er lett å nyte, og man har kort for å oppleve glede. Men om hvilen får pågå for lenge, blir nytelsen erstattet av følelser av utmattelse og udugelighet, som fort kan lede (og ofte har ledet) inn i en spiral av selvforakt, påfulgt av håpløshet, som kan være tung å komme ut av. Når *Do-mode* og *Be-mode* ikke blir *tydelig* og *bevisst* adskilt, lider både lykken og produktiviteten, en selvforsterkende syklus som igjen kan lede inn i en spiral. Stressnivåene får heller aldri helt tømt seg, og er man "semi-på" for lenge er burnout uungåelig—selv om det kan ta åresvis for den å manifestere seg. I det daglige er det gjerne dette som refereres til når man snakker om *work-life balance,* men det trenger ikke være profesjonsrettet for å være reelt.[^2] Én av de viktigste innsiktene denne mentale modellen derfor tillater, er at den *krever trening*. Det er tre hovedkategorier som må trenes, og de må trenes hver for seg. 1. *Do-mode*. Der finnes nok av litteratur om hvordan å optimalisere produktivitet både i bøker og på nett. Finn din favoritt, og anvend etter beste evne.[^3] Målet er å oppnå *flow*, *Do-mode*s optimale tilstand, hvor fokuset er selvforsterkende singulært og distraksjoner er frastøtende. Her blir det er viktig å feire seirene uten å straffe feilene: når man feiler, å tilgi seg selv, reflektere over hvilke suboptimale forhold som kan ha hindret flow (samt merke seg hva, om noe, som fungerte), og dedikere seg til å prøve igjen ved neste anledning med lærdommen friskt i minne. 2. *Be-mode*. Her er fokuset på å finne glede i nuet. Dette kan innebære hvile, lek, eller sosialt samvær—alt som ikke har et mål om å oppnå noe "produktivt" annet enn å nyte den lille tiden vi har blitt gitt på jorden, menneskene vi treffer på veien, minnene vi skaper oss. Her blir *[[Mindfulness|mindfulness]]*, som definert av Jon Kabat-Zinn, et svært verdifullt rammeverk. Hans observasjoner, lagt frem i bøker som [Full Catastrophe Living](https://www.goodreads.com/book/show/41016873-full-catastrophe-living?ac=1&from_search=true&qid=zHk0KG5QU6&rank=1), tilsier at mindfulness er noe som må trenes bevisst og ved avsatte tidspunkt gjennom (fortrinnsvis daglige) meditasjonsøkter på mellom 15 og 45 minutter. Disse meditasjonsøktene innebærer å sitte eller ligge med lukkede øyne og bevisst fokusere på pusten sin *og bare pusten sin*, til tiden løper ut. Gjennom denne treningen lærer sinnet seg å stilne indre prosesser, og man vil finne at man plutselig evner å roe et sinn som tidligere fikk løpe løpsk. Dette tillater en å være tilstede når målet er å være tilstede; å nyte nuet, og dermed livet (som når alt kommer til alt bare er en lang rekke *nu*). Det tillater en også å reflektere på fokusert vis når dette kreves,[^4] da man vil finne at man nå evner å styre hodet tilbake til en viktig tankerekke straks man merker at det har vandret avgårde. Treningen skjer også i det daglige i å simpelthen observere sine omgivelser og strebe etter å *se* dem, for hva de faktisk er, som om det er den aller første gangen man ser dem: slik anvender man mindfulness fra øyeblikk til øyeblikk, og sørger for at man er tilstede i eget liv. Bemerk at Kabat-Zinns observasjoner tilsier at dog denne øyeblikk-til-øyeblikk treningen er viktig, så er den ikke tilstrekkelig: mindfulness er som en muskel, og *krever* jevnlig trening i fokusert meditasjon.[^5] 3. *Overganger*. Eller å bevisst bevege seg mellom *Do-mode* og *Be-mode*, uten å bli sittende fast i midten. Dog å planlegge dagen hjelper, kan en overgang likesågodt komme spontant eller etter behov: poenget er at det må skje *bevisst*. Studiet av overganger har angivelig sett økt popularitet i akademisk psykologi de siste årene, og dette er ett av feltene psykolog Per Sjöberg er spesielt opptatt av. En overgang kan være så enkelt som å bevege seg fra ett rom til et annet, og vi har alle opplevd å komme inn et rom bare for å øyeblikkelig glemme hvorfor vi gikk inn dit. I slike overganger trigges hjernen til å gjøre en switch, og vi kan derfor bevisst utnytte slike overganger når en switch er ønsket. Til eksempel, opplevde mange under pandemien at å gå en tur etter frokost men før arbeid hjalp på å trigge en intern overgang: tidligere har denne overgangen kommet av seg selv gjennom behovet av å dra til jobb. Når denne overgangen forsvant, opplevde mange vansker for å skille mellom jobb og hjem, og ble derfor tappet av både arbeidsevne og hvileevne. Det er derfor verdt å eksperimentere, og merke seg hvilke overganger som fungerer for en. Dersom man bestemmer at man skal bevege seg fra *Be-mode* til *Do-mode*, for eksempel, men skal bli sittende på samme plass man gjorde, kan det være verdifullt å gå på kjøkkenet og lage seg en kopp kaffe. I disse minuttene er man hverken i *Be-mode* eller i *Do-mode*: man er i en overgang. I motsatt retning kan det enkle ritualet å bevege seg fra en stol til en sofa være tilstrekkelig. En tur vil også her være verdifullt;  alternativt er slutten på en arbeidsøkt et perfekt tidspunkt å sette av en halvtimes tid til fokusert meditasjon. Eksperimenter med forskjellige overganger, og bemerk hvilken effekt hver har. La oss se på noen eksempler, og prøve å klassifisere hvilken av *Do-mode* og *Be-mode* som er rett for situasjonen 1. *Arbeid.* Denne burde være selvsagt: I de fleste tilfeller arbeider man mot et definert mål, og *Do-mode* er rett, med *flow* som ideal. Det er dog unntak. En hjelpepleier hvis arbeid består i å ivareta eldre vil for eksempel kunne finne at *Be-mode* tillater en å lytte med oppmerksomhet til den eldres tanker og historier, og dermed bidra til at deres siste år på jorden blir mindre ensomme. Dette arbeidet er vel så verdifullt som en streben etter å sørge for at alle arbeidsoppgaver til enhver tid er utført. I slike situasjoner kan en evne til å gå fra én modus til den andre etter behov og på kort varsel være veldig verdifullt. En sittende nattevakt vil på sin side gjerne finne at medieforbruk gjør vaktene lettere å holde ut, uten at det går utover evnen til å utføre det gitte arbeidet. De skal derfor ikke trenge å ha dårlig samvittighet for det; medieforbruket er et bevisst valg om å nyte tiden i *Be-mode*, når det er alt arbeidsoppgaven krever. 2. *Trening.* Denne er interessant, og avhenger av treningsform. For eksempel er en visitt til treningsstudioet et arbeid mot et mål, og man setter seg gjerne i *Do-mode*: programmet skal gjennomføres etter beste evne før man kan hvile. Fokuset er på programmet og dens gjennomføring, ikke på omgivelsene sine. Å dra på organisert trening som Taekwon-do oppleves annerledes: det er først og fremst en sosial begivenhet, hvor man ikke på forhånd kjenner dagens program; man følger strømmen av kommandoer etter beste evne, som krever et fokus på sine omgivelser, sin instruktør, og sine medutøvere. Tilstedeværelse trumper derfor treningsprogrammet.[^6] Joggeturer på sin side nytes best i *Be-mode*, og selv om man skulle ha et mål med joggeturen, gjør man best i å glemme dette målet under selve turen, og heller nyte den i fokusert tilstedeværelse. Hva med fotball? Det spørs. Er fokuset på å ha det gøy i spillet, eller på å score mål? På samspill, eller på ballteknikk? 3. *Musikk.* Låtskriving, musikkproduksjon, egenøving, og bandøving er alle utfordrende og langvarige arbeidsprosesser, og krever det fulle arsenal av erfaringer fra *Do-mode*: her blir en evne til å oppnå flow etter behov essensielt for jevnlige fremskritt. På den annen side kan det å spille instrumentet sitt uten mål eller mening være en svært meditativ prosess—det hjelper en å slappe av, å koble hjernen fra hva enn den surret på før man satt seg ned med instrumentet. Tilsvarende, er det å *lytte* til musikk noe som ofte hjelper å fokusere på arbeidet foran seg. Til sist er en god gammel *jam* en sosial begivenhet uten mål om å oppnå noe som helst annet enn glede i øyeblikket, og en evne til å fokusere utover seg selv til sine omgivelser og medmusikere blir essensielt for kvaliteten på jammen. Musikk kan derfor kreve både *Do-mode* og *Be-mode*, og samtidig være et verktøy til å *oppnå* hver av dem. 4. *Matlaging.* Igjen spørs det. Ønsker du å nyte prosessen av matlagingen, smake hver ingrediens og ta inn over deg hvordan hver del bidrar til en helhet? Eller ønsker du å få måltidet unnagjort raskt med det enkle mål å tilføye næring, så du kan gå tilbake til å fokusere på andre ting? Som et tredje alternativ, er matlagingen kanskje en forlenget overgang fra én tilstand til en annen, hvor man kan la seg gradvis bevege fra effektiv og målrettet, til tålmodig, observerende, og nytende? Noen ord om distraksjoner. Jeg har så langt ikke nevnt *prokrastinering*, som i denne modellen tilsvarer en feilet *Do-mode*, eller en ikke-bevisst *Be-mode*. Det daglige marerittet er å bli fanget av telefonen, enten som følge av en varsling eller kompulsivt, og finne at man har—uten å være bevisst over det!—kastet bort den siste timen i en infinite scroll, på håpløs søken etter bunnen. Den manglende bevisstheten over handlingene sine klassifiseres her som det sentrale sviktet. Ofte oppstår prokrastinering som et resultat av andre ikke-ideelle omstendigheter, som manglende energi eller motivasjon. Dersom man er i *Do-mode* og oppfatter dette i tide, vil det da alltid være bedre å gjennomføre en bevisst *overgang*, og entre *Be-mode*, enten det skulle være for en ti minutters pause eller for resten av dagen. I motsatt tilfelle kan det være man trenger å reise seg, og slik entre en overgang, i hvilket man kan lettere gjøre bevisste valg om hva man ønsker å få ut av dagen (og hvordan). Det er veldig sjeldent at distraksjoner i form av varslinger bygger oppunder modusene beskrevet over, og mobilvarslinger er som sådan en konstant trussel for hele rammeverket. Det anbefales sterkt å slå av lyd og vibrasjon på *alle* ikke-essensielle varslinger, og heller sjekke telefonen med jevne mellomrom *med et bevisst valg om å gjøre så.* Dette gjør det også erfaringsmessig lettere å legge den fra seg, straks alle varslingene har blitt gjennomgått. Du vil bli noe vanskeligere å nå, men din mentale helse vil nyte godt av det. Arbeidsrelaterte varslinger kan på de fleste smarttelefoner filtreres gjennom med bruk av "modes" som "Work mode", som lar deg filtrere gjennom viktige apper og personer, og gjør det enda lettere å oppnå ideell balanse. For å oppsummere, er målet med modellen å definere en dualitet, to ytterpunkter av et spektrum. To mentale tilstander, som sammen (og bare sammen, men aldri samtidig) kan skape indre velvære. Målet er som sådan å unngå gråsonen som ligger imellom disse to tilstandene, hvor man er hverken den éne eller den andre, eller kanskje begge på én gang. Aksiomet er at disse gråsonene kan bare lede til stress og indre uro, og at det krever et bevisst fokus å etter behov velge den éne eller den andre—og å bevege seg mellom dem. Til sist, en sammenligning med en tidligere modell av selvet, hvor jeg i 2011 klassifiserte [[Endre, Arne og Odd|tre "karakterer"]] sinnet min tilsynelatende fluktuerte mellom. Disse var Endre, den lystige og lekne men maniske og irriterende; Arne, den rasjonelle og fokuserte men kalde og arrogante; og Odd, den tungsinnede men empatiske. Denne mentale modellen er fortsatt gyldig, og kompatibel med det ovenstående, men som bemerket allerede den gangen mindre relevant som en forklaringsmodell for selvet enn den var, av den enkle årsak at ved å *formulere* modellen, ble jeg *bevisstgjort* fenomenet den beskrev, og linjene mellom karakterene ble med én gang mindre tydelig definert enn de hadde vært til da. Og slik ble jeg Hans.[^7] [^1]: Slik som nå, dagen etter hjemkomsten fra EuroCrypt 2022, etter flere uker i nærmest konstant *Do-mode*. [^2]: Eksempelvis vil emosjonelt utfordrende forhold, familieliv, eller uorganiserte men krevende hobbyprosjekter ofte lede samme vei. [^3]: Min favoritt forblir [Tim Urban](https://waitbutwhy.com/2015/03/procrastination-matrix.html), dog jeg hører at Mark Manson skal også være bra. David Allens "[Getting Things Done](https://www.goodreads.com/book/show/1633.Getting_Things_Done?ac=1&from_search=true&qid=naC9DkhpCN&rank=1)" (GTD) metode vil også passe rammeverket godt. [^4]: Anvendbart i *Do-mode*, når arbeidet man bedriver er tenkearbeid. [^5]: Egne erfaringer er konsekvent med hans observasjoner. [^6]: I Taekwon-do finner vi et unntak i egentrening/1-on-1 opp mot gradering—her er et tydelig mål, og en tydelig rekke steg man må gjennomgå får å nå målet. *Do-mode* blir da den korrekte modusen: fokuset er på programmet, ikke på treningen som en begivenhet. [^7]: Som med alt jeg har beskrevet her, er denne bevisstgjøringen noe som må opprettholdes over tid; denne tidligere modellen er som sådan nyttig først og fremst ved ikke å bli glemt.