##### 👈 [[12008-06-28]] | 🕰️ 12007-07-01 🕰️ | [[12008-07-02]] 👉 ### [[Journal]], 12 008, uke 27, tirsdag #### Skipslogg, Statsraad Lehmkuhl, dag 4 ##### 18:25 Jeg har valgt å skrive en daglig loggføring i tillegg til den retrospektive av praktiske årsaker eventuelle lesere helt sikkert kan tenke seg til selv. Dagen i dag startet som den tyngste hittil[^7] når det gjelder det å komme seg opp fra køyen. Når det først var gjort, og et kjølig, energirikt og særdeles usunt lite måltid var svalgt, gikk det sakte men sikkert bedre. Vakten var stort sett avslappende, da den besto i å sitte boyevakt fra seks til syv mens de andre skuret dørken nok en gang, dra i noen tau, og ellers slappe av. Etter gjennomført vakt og frokost gikk de fleste og la seg til å sove igjen, men ikke Mysgrabben og meg. Vi var nå i vårt ess, og fant ut at en filminnspilling med "mannen med de runde brillene" var helt på sin plass. Vi kom dessverre bare halvveis, grunnet mangel på ekstra kameramann. Etter det satte vi oss ut i spisesalen/blå vakts hovedkvarter, og begynte å skrive. Erlend begynte med en lokk i stikkordsform, mens jeg selv skrev ned idéer jeg hadde fått om romanen "Det var en gang et mord" to kvelder i forveien. Da blå vakt skulle vaske der fem minutter senere ble vi dessverre kastet på dekk. Etter at lunsjen var ferdig og resten av syvsoverne var godt våkne, gikk de neste timene stort sett til å skrive den retrospektive skipsloggen du kan lese i starten av denne boken. Klokken ble fire, og det var klart for nytt skift. Etter en briefing fra styrmannen ble det klart at innen noen få timer måtte vi gi opp seilene og gå for motor. Vinden var enkelt og greit ikke særlig samarbeidsvillig. Så når det ble spurt hvem som ville være med i toppen av stormasten for å ta ned det øverste seilet, grep jeg sjangsen. Dessverre (eller heldigvis) gjorde mange andre det også. I alt meldte tolv personer seg frivillig til en jobb som helst krever seks eller syv. Men da Rune ga opp sin plass, og to jenter (henholdsvis Astrid og Heidel) valgte å henge seg på det nederste seilet i stedet, ble det plass til meg. Jeg klatret etter de andre helt til topps, og oppdaget til min overraskelse at jeg var så godt som fryktløs. Tvert om nøt jeg hele seansen stort. Og når jeg nå tenker tilbake på det, tenker jeg at også det, sammen med solnedgang på andre platå, var en av de aller herligste, vakreste, fantastiske og mest sjelerensende opplevelsene i mitt liv. Da vi noen minutter senere ble bedt om å gjenta det vi gjorde også i den fremste masten, var jeg ikke sen med å melde meg. Etter å ha vært der oppe i kanskje femten minutter fortalte jeg Oddrun i det jeg skulle til å stige ned at det var slike stunder som fikk meg til å få lyst til å jobbe på skipet permanent. Hun ble positivt overrasket. Følelsen av å bli mottatt av skipets hittil herligste måltid på bunnen av riggen (og under dekk) er ubeskrivelig. Det var pasta, herlig kjøttsaus, fantastiske brød, saftig salat og fromasj til dessert. Ved å se på klokkeslettet til starten på loggføringen du nå leser burde det ikke være vanskelig å gjette hva jeg gjorde etter middag. Jeg ble dessverre noe forstyrret av Rune, som jeg tidligere samme dag (da styrmannen holdt briefing) hadde vist hengeløkken, fikk et behov for å henge pennen min. Klokken syv var det "oss"s tur å gå på vakt igjen, og jeg ble for andre gang plassert som rorvakt, en oppgave jeg klarte godt med brannvakt Cherry som selskap, og som resulterte i gjennomfrosne fingre (noe de forøvrig er enda mens jeg skriver dette). Jeg reddet Cherry fra RedBulls lange fingre, gikk under dekk i utgangspunktet for å finne boken du nå antagelig leseri i, som lå på dekk, hørte at RedBull var skikkelig overbevist om at jeg var superinteressert i henne, ("Jeg vet hvordan gutter tenker,") og lo litt av det. Vi satte oss på sofaen under hengekøyene våre og jeg fikk henne til å gjøre et tappert forsøk på å tine fingrene mine. Rune, Erlend, Magnus og sannsynligvis etter hvert flere andre gikk inn i spisesalen for å spille kort. Meg og Cherry derimot gikk opp på dekk for å skrive i bøkene vår, og der har vi lagt siden den gang (Cherry har tegnet en vakker h og en nydelig A). Jeg ligger nå og prøver å nyte gleden over å seile mens jeg enda kan, da de høyst sannsynlig blir tatt ned i natt. Solen nærmer seg horisonten med stormskritt, og havets flammer blir stadig mørkere i farge. Himmelen er evigblå, med høye skyer spredt jevnt omkring, og bølgeskvulpet og knirkingen fra de stramme vaierne omgir meg. Idet jeg ligger meg på ryggen og ser opp mot den fremste masten og de tre mektige seilene lurer jeg nok en gang på om ikke et seilerliv ville vært for meg. [^7]: (forts.: 20:15)