Arm på armen; et steg til siden, og hun smyger seg forbi; klubben er full, gjestene også, musikken høy: hun kjenner dunkene fra bassen i gulvet, hvordan de bærer opp gjennom høye hæler og inn i magen, som et hjerte: dunk, dunk. Arm på ny arm; hun smyger seg forbi. Ingen hastverk—det tar seg ikke ut. Hun vet hvor hun skal. I periferien ser hun øynene til fyren hun nettopp la en arm på skyte ut på stilk: oppspilte porselenstallerkener, haken trykt trippel, munnen en perfekt "O". Hun gir seg selv et mentalt sukk, men utad er hun uaffektert: Noe annet ville ikke tatt seg ut. Gjennom folkemengden, tålmodig, varsomt men bestemt, målet i sikte, forbi baren og opp et trinn, en sofagruppe: Sindre og vennene hans. Han sier noe vittig, og tar tilbakelent imot den lydige latteren lakeiene serverer ham. Han ser i hennes retning og smiler et skjønt smil, og under den svarte, langermede kjolen går det kaldt nedover ryggen hennes. Forbi baren; opp ett trinn. En lakei setter seg til sides, lager plass, og Amalie setter seg på plass, på plassen sin, trygt i armkroken til Sindre. Han legger armen sin rundt skulderen hennes og hånden på forarmen og skviser, litt for hardt, et ømt punkt, og instinktivt holder hun på å trekke den unna men holder seg fra det. "Jeg så han fyren der nede stirre på deg," sier Sindre. "Og hva så?" sier hun tilbake. Hun hører ikke sin egen stemme over musikken, men hans stemme runger i øret. "Skal jeg banke han for deg?" spør han, og hun kjenner hjertet synke men løfter det opp igjen og rister på hodet og svarer uten en mine: "La de stirre." Lysene blinker, bassen dunker, folk danser og lakeiene ler av en vits om hva man gjør med *babes* bak lukkede dører. "Ikke sant vennen?" spør Sindre og skviser igjen. Hun smiler og nikker og stenger ute smerten ved å drømme seg bort, ti år igjen, hun er ti år og det er storefri og hun spiller fotball, hun får spille fotball med syvendeklassingene, for hun er høy for alderen, og hun er rask, og hun er fryktløs—guttene ler, men hun vet at de ler av vantro, for denne ti år gamle jenten kan drible sirkel rundt de største guttene og kan putte øverst i hjørnet: keeperen har ikke sjans. Én gang ble hun skuldertaklet så hun falt og knakk håndleddet på asfalten, og det var Morten som gjorde det og han ble utvist fra skolen i fire dager, og det var foreldresamtaler og møter med rektor, og hun gikk med gips i flere måneder men hun kjente bare skadefryd og stolthet, for Morten var en drittsekk, og mens hun spilte fotball med gips fikk han aldri være med igjen: det sørget guttene for. "Hva vil du ha babe?" Hun ser opp. "Tor går i baren," sier Sindre, og hun ser Tor stå i rett og avvente ordre. "Ingenting, ellers takk," sier hun. "Sikker?" Hun nikker. Han himler med øynene. "Vodka/Redbull til hun," sier Sindre. "Damen trenger energi." Han ler. Tor ler. Tor går. Plutselig en dag kom starten på en smertefull transformasjon, og ingenting var noen gang det samme igjen: Gutter så på henne annerledes nå; menn også. Dager hjemme fra skolen krøket sammen i magesmerte; moren sa bit det i deg som resten av oss. Fotball var ikke gøy lengre, for blikket til guttene var ikke lenger på ballen; folk i klassen falt for henne men hun unngikk dem; og hun fikk seg type i tiende klasse fordi det var lettere å bli sammen med ham enn det var å la være. Hun opplevde ting hun ikke var klar for å opplever, og hun erfarte ting hun aldri skulle ha erfart. Hun ble fort voksen i løpet av de årene. Moren og faren lurte på det var som skjedde med karakterene, med deres skoleflinke og lystige datter, og hun sa at hun slet litt med å få sove, kanskje det var dét. Fastlegen ga henne mellatonin, og det var enden på det, men melatoninen hjalp lite mot den synkende følelsen hun fikk i magen hver gang hun våknet på morgenen og husket hvor hun var; hvem hun kom til å treffe i dag; spindelvevet av løgner og halve sannheter hun vedlikeholdt fra dag til dag bare for å unngå å drukne; hodet over vann; komme seg gjennom én dag til; kanskje i morgen vil ting være annerledes. Amalie lukker øynene og ser ballen foran seg. Hun lar den rulle en meter foran henne, løper etter, finter til høyre for en syvendeklassing et hode høyere enn henne, men hun snur i siste sekund og sender ballen mellom beina hans istedet; tar den igjen på motsatt side, og blir møtt av forsvaret: to brede typer, de løper mot henne fra hver sin diagonal, sikker på at de har henne—men hun skyter ballen rett til sides, og den treffer veggen og spretter inn foran mål, og før det har gått opp for dem hva som nettopp skjedde er hun forbi dem, alene med keeper: hun møter ballen, og hun skyter. Han hadde aldri sjans. "Drikk, Amalie," beordrer Sindre. Vodka/Redbullen har blitt plassert på bordet. Hun rister på hodet. "Koman, få i deg litt humør." Han skviser igjen og det gjør vondt. Å sminke seg tok lenger tid enn vanlig i dag, og hun måtte be en venninne gå og kjøpe henne en annen foundation. Hun håper den holder. "Hva er i veien?" spør han. "Du har jo omtrent ikke sagt noe siden du kom." "Jeg kan ikke drikke," sier hun. Hun ser ned og kjenner tårene velle opp. "Hvorfor ikke?" spør han. Hun svarer ikke, og han stirrer på henne, og hun ser opp, og han ser tårene hennes briste; og så sperrer han opp øynene, oppspilte porselenstallerkener, munnen en perfekt "O". *(Påbegynt på balkongen i Sarandë [[12024-07-18]], og fullført samme dag på restauranten Limani ved et bord ved sjøen.)*