Sett på Byscenen under [[TC'25]], [[12025-02-01]]; skrevet [[12025-02-02]]. ### Freewrite-førsteutkast Allerede i løpet av første låten viser Amanda Kamara at hun har alle elementene til å bli Norges neste soul-dronning: En nydelig stemme, en varm karisma, med et fantastisk 6-piece band som leverer eterisk koring, høytflygende gitarsoloer, og en rytmeseksjon som serverer grooves fra aller øverste hylle. Men alt dette har vi hørt før---det som virkelig skiller Amanda ut fra mengden er en *teft* i låtskriving, i frasering, i melodier og struktur, som låt for låt griper meg, fester seg, og allerede etter to numre merker jeg at dette er komposisjoner jeg *gleder* meg til å høre igjen. Og når hun synger "foreign girl, they say you're too loud" er det tydelig at hun har levd ordene, og i det øyeblikket føler jeg at jeg lever dem med henne. Formidling, med andre ord. Den neste låten tar et skifte til det oppmuntrende, og svevende verdensrytmer bærer løfter om at "better days will come"---til broen plutselig tar en uventet mørk vending: lyset skifter fra varmt til et giftig grønt idet en foruroligende synth legger seg over over arrangementet, og vi hører ikke lenger løfter om bedre dager. Et testamente til de usikre tidene vi lever i? De neste låtene fortsetter trenden: Et nydelig korarrangement leder inn i åpningslinjen "you're a shadow of the man you used to be", og jeg er allerede solgt på låten, og den bygger, og bygger, til bandet kommer inn med full kraft: Det er tunge gitarer og synthbasser og høye harmonier---det er episk, *nesten* på punktet til gåsehud ... men dessverre, så er det én ting som holder Amanda Kamara tilbake her på Byscenen i kveld: Lyden. Vokalen låter *litt* for skarpt, synthbassen *litt* for tynn. Jeg tilbringer høydepunktet vandrende sjeleløst rundt i rommet, på jakt etter det lille, magiske punktet hvor akustikken plutselig ramler på plass og får lyden til å funke, men til ingen nytte. Det får bli med forestillingen. For på sitt beste touches det tidløse. Låtene og arrangementene er allerede der. Alt som gjenstår er teknisk: Med bare *litt* bedre lyd, *litt* mer gjennomtenkt lysshow (og helst et som ikke insisterer på å lyse publikum i øynene hvert tiende sekund), kan du banne på at jeg vil stå fremst i køen når Norges nye souldronning skal krones.