Sett på Byscenen under [[TC'25]], [[12025-01-31]]; skrevet [[12025-02-01]]. ### Freewrite-førsteutkast Jeg merker jeg er skeptisk: Sukkersøt teen pop er liksom ikke helt min greie---men så er skjeggete mannfolk i tredveårene kanskje ikke akkurat målgruppen heller, da, minner jeg meg selv på, så la meg gi det en sjangse. Det er Nina Fay sin tur på Byscenen, og ... vent, hvor gammel *er* hun egentlig? Vel, ingen bedre å servere litt teen pop enn en vaskeekte teen! Første låten etablerer en digital, cyber dream estetikk, med sine autotunete koringer og eteriske synther og trommemaskin, og straks jeg legger fra meg mine gammeldagse idéer om at "låter skal synges og spilles uten noe fjusk og fanteri!" så merker jeg at dette er et univers jeg faktisk liker å være i. Og innen vi kommer til broen er jeg helt i det: En nydelig, drømmende oppbygging, punktert av svære perkhits leder inn i et gigantisk sisterefreng. Forhåndsdømte jeg for raskt? De neste låtene følger det samme mønsteret, med vers og refreng som holder meg i universet men ikke *helt* klarer å rive meg med, før broen kommer og løfter hele produktet, og innen sisterefrenget treffer er det akkurat som at man fanger et glimt av *popstjernen* Nina Fay. Artisten selv har nemlig alle elementene: The moves, the looks, og the *multi*-talent! Hun både skriver og produserer låtene selv, nemlig---et imponerende testamente til en kreativitet og drivkraft man ofte ellers bare kan drømme om: Her har vi en popartist som *eier* prosjektet sitt! Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke at det virker *litt* usikkert, *litt* nølende, som om hun ikke *helt* klarer å overbevise seg selv om at "nå, nå *eier* jeg scenen"---og dermed, heller ikke oss. Men, tenker jeg i mitt stille sinn, sånt blir vel bare bedre med tiden. Vi er i midten av settet, og stemningen tas helt ned, tilbake til de eteriske korene fra starten, bare enda mer: Det er vakkert, og jeg lukker øynene og lar meg svøpes avgårde til en neonbelyst himmel. Og så kommer synthbassen: En sinna, saturert greie som gir universet en brått mørkere vending---jeg er ikke på vei til det digitale himmels lenger, jeg har gått meg vill i en mørk nattklubb i Berlin, og det er ikke annet å gjøre enn å danse til solen står opp; og mens Nina Fay synger om å "lose myself in you", fortaper jeg meg i musikken. Men så kommer broen, en til sammenligning masete ting som drar meg rett ut fra Berlin og tilbake til Byscenen i Trondheim. Og her har vi konsertopplevelsen oppsummert: Glimt av fantastiske høydepunkt, men pakket inn i strukturer som bare aldri *helt* når sine fantastiske potensiale. Men kanskje dette også kommer med tiden: For allerede nå, her vi nærmer oss slutten, er alle tidligere hint av usikkerhet forduftet. Artisten har blitt varm i trøyen, og hun har publikum med seg nå; og innen vi når siste låten er det popstjernen som har tatt over. Her er en artist som eier scenen, slik hun eier kunsten, og hun *vet* det. Og under dronende synthbasser og lasere (shoutout til crew for et fantastisk lysshow!) dras vi avgårde igjen til piksellerte himmelhvelvinger og dunkle klubbkjellere, og sammen glimter vi et løfte om at popstjernen Nina Fay er kommet for å bli. (Terningkast: 4+)