Sett på Lokal Klubb under [[TC'25]], [[12025-01-31]]; skrevet [[12025-02-01]]. ### Freewrite-førsteutkast Inn en dør og ned en trapp: Det er mørkt, og det er lavt under taket i kjelleren på Lokal. Og det er stappfullt. Det er tid for en av årets snakkiser her på Trondheim Calling: Hardrockerne The Clumps. De drar i gang, og jeg blir med én gang dratt tilbake til nittitallet, med gitarer rett ut fra (tidlig!) Green Day, og en vokal som bærer den samme råskapen som Kurt Cobain en gang pionerte på låter som "Lithium". Og etter energien i rommet å dømme, er publikum enstemt: The Clumps er allerede rockestjerner. Det jubles og hoies, et lite hav av hoder og hender som bobber i takt foran den bittelille scenen i enden av rommet, hvor bandet smeller ut powerchords og trommefills mens vokalisten lener seg inn i publikum og gir alt han har inn i mikrofonen. Dette er hardrock, og det låter akkurat slik hardrock skal---det vil si, *nesten* slik hardrock skal. For jeg må være ærlig: Skarptrommen låter helt bøtte, i så stor grad at den blir umulig å ignorere. Skal den virkelig låte slik? Svaret får jeg like etter, når bandmedlemmene spør hverandre over mikrofonene: "Har dåke hørt skarpen til Simen?" / "Ka e d som skjer me skarpen te Simen egentle?" / "E da noko å gjørra me?" De kommer frem til at, nei, det får bare være, og konserten fortsetter med bare *nesten* helt riktig sound. Men på siste låt blir det plutselig bedre, og endelig får jeg høre The Clumps slik de var ment å låte (og det låter *deilig*). Fant lydpersonen en løsning på problemet? Igjen har jeg knapt formulert spørsmålet før jeg får svaret, for etter jubel og bukking annonserer vokalisten: "Alle sammen: Me må ta en stor applaus for Oddy, som *holdt* skarpen i gang under showet!!" Det viste seg at seiden hadde løsnet fra undersiden av skarptrommen (ikke rart den låt bøtte!); venn av bandet Oddy innså problemet, og i et øyeblikks handlekraft, krøp opp på scenen og inn mellom trommene og *holdt* seidelen på plass mens trommisen deljet løs rundt ham. Dette er Rock n Roll! Vel, hva kan jeg si? Alle elementene er her: De har sounden, de har looken, de har karismaen, de har talentet ... men likevel, så er det ikke så mye som *fester* seg. Kanskje det bare er jeg som ikke har hørt låtene nok ganger, kanskje morgendagens hardrockhit allerede ligger skjult i repertoiret, men idet jeg går ut av lokalet merker jeg at det er ikke The Clumps jeg går og synger på, men Nirvana. Jo, tenker jeg, de skulle hatt seg en "Lithium". ### Sigurds Gaffa-edit Inn en dør og ned en trapp: Det er mørkt, og det er lavt under taket i kjelleren på Lokal. Og det er stappfullt. Det er tid for en av årets snakkiser her på Trondheim Calling: Grungerockerne **The Clumps**. De drar i gang, og jeg blir med én gang dratt tilbake til nittitallet, med gitarer à la (tidlig!) Green Day, og en vokal som bærer den samme råskapen som Kurt Cobain en gang pionerte på låter som "Lithium". Og etter energien i rommet å dømme, er publikum enstemt: The Clumps er allerede rockestjerner. Det jubles og hoies, et lite hav av hoder og hender som bobber i takt foran den bittelille scenen i enden av rommet, hvor bandet smeller ut powerchords og trommefills mens vokalisten lener seg inn i publikum og gir alt han har inn i mikrofonen. Dette er grungerock, og det låter akkurat slik grungerock skal låte. Eller.. iallfall _nesten_ slik grungerock skal låte. For jeg må være ærlig: Skarptrommen høres helt bøtte ut. Så bøtte at den faktisk blir umulig å ignorere. Skal den virkelig låte slik? Svaret får jeg like etter, i det bandmedlemmene spør hverandre over mikrofonene: "Har dåke hørt skarpen til Simen?" / "Ka e d som skjer me skarpen te Simen egentle?" / "E da noko å gjørra me?" De kommer frem til at, nei, det får bare være, og konserten fortsetter med bare *nesten* helt riktig sound. Men på siste låt blir det plutselig bedre, og endelig får jeg høre The Clumps slik de var ment å låte (og det låter _deilig_). Etter jubel og bukking annonserer vokalisten: "Alle sammen: Me må ta en stor applaus for Oddy, som holdt skarpen i gang under showet!!". Det viser seg at seiden hadde løsnet fra undersiden av skarptrommen (ikke rart den låt bøtte!); og at en venn av bandet (broder Oddy) innså problemet, og i et øyeblikks handlekraft, krøp opp på scenen og inn mellom trommene og holdt seidelen på plass mens trommisen deljet løs rundt ham. Dette er Rock n Roll! Vel, hva kan jeg si? Alle elementene er her: De har sounden, de har looken, de har karismaen, de har talentet ... men likevel, så er det ikke så mye som *fester* seg. Kanskje det bare er jeg som ikke har hørt låtene nok ganger, kanskje morgendagens rockehit allerede ligger skjult i repertoaret, men idet jeg går ut av lokalet merker jeg at det ikke er The Clumps jeg nynner på, men Nirvana. Jo, tenker jeg, de mangler nok ennå sin egen "Lithium".