Støyen i lokalet er konstant, rosa, nesten men ikke helt øredøvende (unntatt *den* latteren, hun ler ikke hele tiden men det var én der borte som hadde en latter— ja, *den* ja, den skjærende latteren). Jeg satt meg ned her for å arbeide, barberaen skinner i telyset som en levende rubin, lukten av telys og rødvin og tett luft og klissete barbenk, de hører liksom sammen, gir meg arbeidsfokus. Jeg prøver å tenke på arbeidet—hvilket arbeid var det igjen? Jeg konsentrerer meg, lukker øynene, stenger ute den skjærende latteren og lar meg omfavne av rosa barstøy og telys og rubiner—men så ser jeg bare noe annet i stedet; jeg ser *deg*. Burde jeg sende en melding? Vi har jo knapt snakket sammen. Traff deg på en bar; hilste; vet jo hvem du er, hyggelig å endelig hilse, du har jo sett meg også ja, fint å endelig bli introdusert til hverandre. Det smilet. Liksom bredere enn forventet; mer genuint enn forventet; du hadde sett ut som at du kjedet deg litt der du satt, søvnig til og med, og nå plutselig gløder du. Er det meg? Nei—kanskje jeg bare leste deg feil. Kanskje jeg traff deg på en god dag likevel. Nyttårsaften. Jeg er brisen, du er full. Jeg blir glad for å se deg på dansegulvet, tilfeldig, fint å se deg igjen, tilfeldig å treffe på deg her, tenker jeg, men du er dypt i folkemengden, og jeg må albue meg gjennom for å komme frem, prøver å være subtil, finner meg en spot i nærheten, beveger meg i takt med musikken i en patetisk parodi på dansing. Du ser meg. Det smilet—den gløden. Er det meg? Nei—alt handler ikke om meg, *Hans*. Det er nyttårsaften. Jeg har truffet deg på en god dag. Du ber meg skåle. Nei—ikke sånn, sier du, og løkker armen din rundt min. *Sånn*. Du løfter glasset til munnen. Jeg følger. Vi drikker. Du fortaper deg i dansen. Jeg prøver å fortape meg i dansen, men jeg er redd jeg er fortapt i noe helt annet. Burde jeg sende en melding? Nei, vi kjenner jo ikke hverandre. Men hvorfor klarer jeg ikke å arbeide da? Jeg henter meg et glass vann. Setter meg ned igjen. Hvordan skulle jeg i det hele tatt *sendt* en melding? Jeg har ikke nummeret ditt, og vi har ikke kontakt på noen sosiale medier. Jeg kunne alltids funnet deg og havnet i meldingsforespørslene dine, men det er jo litt rart er det ikke. Assosiert med creeps. Jeg vil ikke være assosiert med det. Dessuten var det ikke meg. Jeg bare traff deg på en god dag—jeg mener to. To gode dager. Jeg formulerer en melding i hodet mitt. *Hei, takk for sist! Ute i kveld?* Hvorfor i helvete skulle du ha lyst på en sånn melding? Jeg var brisen, du var full, kommer du til å huske "sist" i det hele tatt? Fra ditt perspektiv var jeg jo bare enda en fremmed, enda en tilfeldig type på et overfylt dansegulv, som nå ligger i meldingsforespørslene som en *creep*, innimellom alle de andre creepsene som takker for sist og lurer på om du er ute i kveld. Nei, det var ikke meg, smilet, gleden, fremoverleningen, samtalen, gløden; jeg traff deg bare på en god dag. To gode dager. Det får bli med det. To gode dager er bedre enn null gode dager, tross alt, og vi traff hverandre på to gode dager. Fine minner; la meg ta de med meg videre, og la det bli med det. Jeg bor ikke her engang. Reiser igjen om to uker. Hva skulle jeg liksom ønske å utrette med å sende deg en melding? *Ligg*? Nei—du fortjener mer enn som så. *Tøm og røm* liksom?—sex kunne ikke brydd meg mindre på dette tidspunktet. Så hva er det jeg vil ha? Det smilet. Den gløden. Hvor kom den fra? Var det meg? Nei, jeg traff deg bare på en— Døren åpner seg. Du kommer inn. Du er med en venn—en *felles* venn, faktisk. Dere går i baren, setter dere ned, dere er to meter unna meg med ryggen til, men dere ser meg ikke. Jeg trekker pusten. Dypt. Dater dere? Er det noe jeg ikke har fått med meg? Og hva så om dere gjør, du er ung og deilig og han er en bra type, bra for dere, han er en bra type. Eller kanskje ikke. Kanskje dere bare er venner. Kanskje dere har jobbet sammen—ja, det må være det. Du er jo artist og han er produsent, så klart dere har jobbet sammen. Jeg puster en gang til, og innser at det er noe man må huske å gjøre. Husk å pust, husk å pust kong dust. Jeg reiser meg. Glasset er tomt uansett, så jeg må jo til baren uansett, må jo ha påfyll. Sier hei til tjommien min, tjommien vår, bra type, du ser meg, du smiler; du *gløder*. Godt å se deg, takk for sist, ja når var sist? Åja traff jeg deg på nyttårsaften? Det husker jeg ikke[^1], jeg var litt full, ja du var litt full, men det var vi alle, vi var alle litt full. Det var en god dag. En god natt. Det er plass på bordet mitt, vil dere sette dere ned her? Ja det vil vi. Vi venter venner, er det plass til de også, ok bra ja jo da vil vi det. Du smiler. Du lener deg fremover så vi kan høre hverandre over støyen, rosa barstøy, stearinlys og rødvin og skjærende latter. Beina våre hviler inntil hverandre, det er litt trangt her tross alt, så beina våre må hvile inntil hverandre. Samtalen flyter. Du gløder. Er det meg? Nei. Jeg har bare truffet deg på en god dag. To— nei, tre. Tre gode dager. *(Et revidert og karikert minne fra [[12024-01-12]].)* [^1]: (jeg *visste* det; godt jeg ikke sendte melding)