Fra [[Morgenskriving 12018-03-08]]: > Husker du Endre, Arne og Odd? Mine tre personligheter som jeg definerte i et øyeblikk av klarhet sommeren 2011, så vidt jeg husker på Kirkenes leir. Endre: den sprudlende, lekne, optimistiske, men maniske på grensen (og tidvis langt over grensen) til irriterende for andre. Arne, den rasjonelle, dypt tenkende, men tidvis frustrerende apatiske. Odd, den depressive, han som *vet* at livet er elendig, og hvorfor holde ut når ett liv betyr så lite i det store og hele uansett. Nøkkelinnsikten var at disse tre personlighetene eksisterte i meg, fullstendig uvitende om at de andre også var der, og når én av dem tok over hodet mitt, ville han være overbevist om at han *alltid* hadde hatt kontroll, at han *alltid kom til å ha kontroll*, og dersom jeg hadde minner om å ha vært på en annen måte før (til og med om det var i veldig nær fortid), så var det fordi jeg hadde vært ung og naiv. Mirakelet var at det øyeblikket de seperate personlighetene var klart definert for meg selv, opphørte de å eksistere. Det viser seg at uvitenheten om deres eksistens var en nødvendighet *for* deres eksistens. Fra [["Do-mode and Be-mode" - nok en semi-empirisk modell av selvet]]: > Til sist, en sammenligning med en tidligere modell av selvet, hvor jeg i 2011 klassifiserte tre karakterer sinnet min tilsynelatende fluktuerte mellom. Disse var Endre, den lystige og lekne men maniske og irriterende; Arne, den rasjonelle og fokuserte men kalde og arrogante; og Odd, den tungsinnede men empatiske. Denne mentale modellen er fortsatt gyldig, og kompatibel med det ovenstående, men som bemerket allerede den gangen mindre relevant som en forklaringsmodell for selvet enn den var, av den enkle årsak at ved å *formulere* modellen, ble jeg *bevisstgjort* fenomenet den beskrev, og linjene mellom karakterene ble med én gang mindre tydelig definert enn de hadde vært til da. Og slik ble jeg Hans. (Som med alt jeg har beskrevet her, er denne bevisstgjøringen noe som må opprettholdes over tid; denne tidligere modellen er som sådan nyttig først og fremst ved ikke å bli glemt.)