Pitch: > Du er en ordstyrer mellom sleepy Joe og Trumpy-boy i Amerikas viktigste debatt. Det er en opphetet debatt og etter debatten fortsetter debattantene å krangle, du går imellom dem, men heten i diskusjonen har gått over til å bli en fysisk batalje mellom dere tre. Fortsett på den erotiske novellen om de to viktigste personene i Amerika og deg selv. Debatten er over—endelig. Jeg, Jake Tapper, femtifem år gammel CNN-journalist, hadde gruet meg helt siden jeg fikk vite at det var *jeg* som skulle være ordstyrer i debatten, ukesvis siden nå. Det har ikke vært noen hemmelighet at jeg har vært nervøs—men ikke av den grunn kollegaene mine trodde. Og ikke av den grunn *han* trodde. *Joe.* Det var sommeren i fjor. Den gang var han yngre—bare åtti år ung. Perfekt kropp, der han vadet opp fra stranden i bare trusen, hengende etter ballene, saltvann i håret og blikket fjernt av gårde. Jeg ønsket at han skulle se på meg, la øynene falle på den unge kroppen min, slik han gjorde den gangen han var syttini—men det var ikke det samme lenger. Jeg kunne se det i blikket hans. Når jeg slapp slangen ut, mellom låret og skrittet, opptok den han ikke lenger på den samme måten som den gjorde. Det var som om han ... ikke *la merke* til meg lenger. Som om han *var et annet sted*. Ikke som *ham*. Jeg hadde truffet Donald et par måneder tidligere, på én av hans mange Mar-a-Lago golfbaner, som mine kolleger informerte meg om at han ikke egentlig eide, gitt sakspapirer og gjeld. Jeg brydde meg ikke—jeg må innrømme, det fikk han bare til å virke *viktigere*, at mine kolleger hadde sjekket *sakspapirene* hans. Og her sto han, klar til å slå en Birdie, og jeg kunne bare stå og se på, én kølle i venstre hånd, en rotund fasong foran øynene på meg, og en annen kølle farlig nært min høyre. Vi lovet hverandre at vi skulle snakke ikke om hva som skjedde den dagen. Likevel ser jeg det i blikket hans, nå idet debatten er over. Jeg ser opp på Joe med sorg i blikket—etter så mange timer, kvelder, stunder og køller delt, kjennes det vondt å skulle svikte ham. Men blikket som møter meg er tomt. Han skjønner ikke hva som er i ferd med å skje, og til min store sorg ser jeg at han heller ikke skjønner hva som har skjedd. Jeg bestemmer meg for å sprekke boblen, og går opp til det venstre podiet. Joe ser forvirret på meg, og et lite øyeblikk tror jeg jeg kan se den spreke åttiåringen jeg forelsket meg i—men så ser jeg etter igjen, og han er borte. Det er for sent. Jeg er tørst, og det er kun én ting som kan slukke tørsten. Løgnene, selvbedraget, den episke vommen—det fyrer meg opp. Når han ser på meg, moderatoren, og spør om jeg er dum i hodet—jeg får så lyst til å si ja. Så jeg kryper opp til ham, trekker ned den overdimensjonerte dressboksen hans, og hvisker til en bortgjemt pølse: "Ja. Jeg er dum i hodet." Joe ser på meg. Jeg lener meg over, løfter skinkene i hans retning idet Donaldpølsen entrer kjeften, og for første gang på ukesvis ser jeg ekte sjalusi i blikket hans. Uheldigvis glemmer han det på et øyeblikk, og jeg blir sikrere enn noensinne: Tidligere president skal også være den neste, og han skal komme der han hører hjemme – til det hvite hus, til den hvite kjeft, inn i meg, Jake Tapper.