Du er ti år igjen, og du sitter på lekeplassen. Mobbingen hadde holdt på en stund, og du hadde liksom fått tid til å bli vant til den; den brydde deg ikke så mye, så lenge du hadde vennene dine ved din side. Helt til den dagen du merket de ble kald. Og de begynte å si ting du var vant til å høre fra mobberne. Du var forvirret, i vantro, men realiteten traff når du så dem nå tilbringe tid med nettopp "de kule guttene" fremfor deg. Nå står de ved deres side, og de lar det skje, og de sier ingenting. Slik har det vært i noen måneder nå, og du føler deg mer alene enn noensinne. Fremfor sint, er du mest av alt trist over å ha mistet vennene du var så glad i. Du bestemmer deg for at, siden du har ingenting å tape lenger, så kan du like gjerne ta opp telefonen, ringe dem, og fortelle dem nøyaktig hva du føler.