Bølgene slår mot skroget, men vannscooteren skjærer gjennom som en kniv. Johan griper styret så knoklene blir hvite, griper om setet med begge lårene, slipper opp gassen i et millisekund og vannscooteren senker seg like under topphastighet, akkurat nok—før han med høyretommelen igjen smeller gassen i bånn og vrir styret fullt til venstre idet skroget når en bølgetopp; vannscooteren tar sats og flyr sidelengs, motoren et høyfrekvent hvin i luften, og lander to meter senere med et meterhøyt spyl. Akkurat som slalåm, tenker Johan—men slalåm kan ikke gjøre *dette*: og med tommelen enda nede og motoren nå i vann og styret enda trykt helt til siden, griper vannscooteren fatt og vrir på en femøring så Johan må gripe med alt han har av muskler i hender og armer og lår for ikke å bli kastet tvert av som av en illsint okse, og han retter opp styret, og vannscooteren akselererer med skremmende kraft, og han griper, og sammen skjærer de gjennom bølgene og hopper på dønningene, og han roper i motvinden, et primalt brøl som sprekker og blir til et skrik. Igjen: Han finner en bølge, timer den, og—uten å slippe opp gassen denne gangen—vrir styret til venstre, og scooteren hopper; et mindre hopp denne gangen, og motoren tar med én gang fatt og trekker dem rundt, og Johan griper og holder og klyper alt han makter imot sentrifugalkraften—men denne gangen vinner oksen, og han kastes av så han flyr metervis og lander på ryggen med et plask. "Woo!" roper han, og svømmer så hardt han klarer tilbake mot scooteren; motoren stoppet når dødmannsknoppen, festet med en snor rundt armen, ble røsket ut i kastet, og vannscooteren ligger nå stille i vannet, skvulper i bølgene kanskje ti meter bortenfor ham. Men etter slik fart og slik kraft, blir svømming en trassig affære: Johan hadde glemt hvor *tregt* det går, og scooteren nærmer seg i sneglefart. Over ham steiker solen høyt på en skyfri himmel, og langt der inne kan han se den lille Middelhavsbyen med sine lave, lyse bygninger og endeløse strender. Og så kommer tankene. Som lyn fra klar himmel, som han visste at de ville, som de alltid gjør når det er stille; og han gnisser med tennene og kniper øynene igjen, og han stikker hodet under vann og rister det som for å skylle tankene ut, saltvann inn éne øret og ut det andre med all denne forbanna giften med på lasset; han åpner munnen og skriker så boblene koker, og i hodet på ham går kun ett ord på repeat, et refreng med hakk i platen: "Idiot. Idiot. Idiot. Idiot. Idiot." Han løfter hodet og hiver etter luft, trekker inn bølgesprøyt og hoster en desperat hoste. Og så gir det seg. Og han legger seg på rygg, andpusten, bare flyter, myser mot solen. Det går bra. Han er her nå. Langt fra Norge, lille Norge med all sin gift. Énveisbillett og nytt nummer. Johan er trygg her, mot alt annet enn sine egne tanker—og *de* kan han deale med: Han når vannscooteren, griper den og snur den så halen vender mot ham; trekker i den lille stigen og trer opp; setter seg med beina på hver sin side av motoren—oksen sover nå, men snart skal det bli liv: Han fester dødmannsknoppen og trykker inn den grønne knappen, og oksen våkner med et brøl. Johan har ingen tid å miste: Han trykker gassen i bånn, og idet beistet skyter fart gjennom bølger og over dønninger, blåser vinden bort alt han har av tanker, gode og vonde, sunne og giftige: Her finnes bare den neste bølgen, det neste hoppet, den neste svingen— "Heeey!" hører han i det fjerne. Han snur seg og ser innover, vender vannscooteren rundt. En kar med kort, svart hår og shorts, liten taske over brystet, står på kaien og veiver armene i store bevegelser høyt over hodet. "Hoooy, my friend!" roper karen, og vinker innover. Johan setter fart i hans retning, men holder seg under topphastigheten—nå vil han ha kontroll. Vannscooteren adlyder, og den ville oksen forvandles til veloppdradd travhest. "Time is up my friend" sier fyren idet Johan rir hesten inn langs kaien. "Already?" spør Johan. Han har ikke klokke på seg, og kan ikke la være å lure på om han er i ferd med å bli svindlet for dyrebare minutter. "You want to ride more, you pay", sier fyren kontant. Johan tenker seg om i ett sekund, og sier "Okay." Han setter kursen inn mot stranden. "Let me get my wallet." Inne på stranden ligger klærne hans i en bunke, lyst lintøy over en enkel ransel. Han skuffer det til sides, tar sekken og åpner den: Håndkle. Solkrem. Bok. Og nedi her et sted: Lommebok. Han stikker hånden nedi og begynner å grave, og fra dypet hører han refrenget stige igjen: "Idiot. Idiot. Idiot. Idiot." Han lukker øynene og sperrer det ute, tar dype pust, tenk på pusten, hør lyden av bølger som skvulper, lek og latter langs stranden, og—der—kjenn skinnet til lommeboken mellom fingrene. Pulsen er høy men han ignorerer den, kaster fra seg sekken og åpner lommeboken med nervøse fingre. Den grønne femeuroseddelen stirrer ensomt opp på ham. Eller kanskje håner den ham: Den er i alle tilfeller ikke i *nærheten* av nok. Han kaster lommeboken ned i den åpne sekken og setter seg på huk med hodet mellom knærne, og han river seg i håret, og i ørene ringer refrenget: "Idiot. Idiot. Idiot. Idiot." og han klarer ikke å stenge det ute, og han vet at kontoen er tom, og hvorfor er det ingen på dette gudsforlatte stedet som tar Mastercard? Ett skritt frem og to tilbake, baklengs inn i fortiden, og plutselig skjønner han at det er dette som er hans skjebne, harde benker og tiggerkopper under stekende sol og tørke, omgitt av rike turister som ser bort for å unngå blikket hans, og der kan han bli og der kan han råtne til dommens dag tar ham og setter ham på vekten med alle hans uhell og synder og feil og utilgivelige svik— Noe skygger for solen. Han åpner øynene, og stirrer ned på et par kritthvite føtter trykt inn i svarte sandaler. Han ser opp, og ser, innrammet i flagrende blondt hår, et ansikt som ligner hans eget: samme øyenbryn, samme nese, samme munn. "Johan?" sier søsteren, og han hører at hun gråter. "Har du noen som helst *idé* om hvor lenge vi har lett etter deg?" Og Johan åpner munnen, men han har ingen ord å ta av. Hodet: tomt. Han prøver å trekke pusten, men finner at han kan ikke. Han kollapser i haugen av lintøy og håndkle og ransel og skinnlommebok (med sin hånende femeuroseddel), og mens han ligger der og hikster og hiver etter luft ved søsterens føtter, kommer det et nytt refreng til ham: "Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld! Unnskyld!" *(Skrevet på restauranten Guvat i byen Ksamil, [[12024-07-21]], på en solseng med utsikt ut over havet.)*