"Hva skal det være?" Julia smilte til mannen ved enden av middagsselskapet og registrerte med trent øye de røde kinnene og lettere ufokuserte øynene. Selskapet hadde nok startet før de ankom restauranten, og stemningen rundt bordet var høy. Hun latet som at hun ikke så hvordan blikket hans flakket opp og ned, til og fra øyehøyde, og stålsatte seg på å ta imot én eller annen trett grovis hun hadde hørt hundre ganger før: "Hva med deg, snuppa?"/"Hadde ikke takket nei til nummeret ditt."/"Hva med en ridetur blunk blunk?" "Hva med et glass vin?" sa han, og et lite øyeblikk tenkte hun at han ba henne på en date—men hun fikk raskt tankene på rett kjøl og svarte "Så klart! Rød eller hvit?" "Hvit takk." "Husets OK?" "Ja helt topp." Hun noterte den nederst på blokken, under de øvrige drikkebestillingene, og gikk i baren. Kanskje hadde hun vært skyldig i stereotyping—men kunne du klandre henne? Se på fyren: Overvektig riking i blåstripet skjorte med sprengklare knapper, tynnende sveis, rosa kinn og rungende latter med åpen munn. Hun hadde servert typen mang en gang før, og det hadde sjeldent vært smertefritt. De tipset i det minste godt. "Alle regler med unntak", sa hun til seg selv, og forsvant inn i en tankerekke kretsende rundt hvorvidt det var sånn ordtaket gikk, mens hun mekanisk klargjorde selskapets drikker. "Har du kontroll der borte?" Marius. Bra fyr. Trygg. Hadde jobbet på restauranten to år lengre enn henne; snakket alltid om å finne seg en ny jobb, "En som faktisk betaler", men kom aldri så langt som å søke. "Tror det," smilte hun, og både i spørsmål og svar lå en dypere samtale; en velkjent en, som de hadde hatt mange ganger før. Den gikk noe sånt som dette: Marius: "Det selskapet der borte ser ut som de kan bli trøbbel. Vil du jeg skal holde et ekstra øye?" Julia: "Jeg vet hva du mener, men så langt tror jeg det er falsk alarm. De har vært hyggelige." Marius: "Ok. Ikke la dem prøve seg på noe. Bare si ifra det øyeblikket noe blir ubehagelig, så skal jeg ta hånd om det." Julia: "Jeg vet, men takk likevel. Jeg tror jeg har kontroll." Likevel—trygg. Og godt var det. Drikken ble servert, middag ble bestilt, og selskapet fortsatte. Den rungende rikmannslatteren fylte lokalet med ujevne støt, en breikjeftet greie, og hun kunne ikke la være å tvile på at det fantes en vits som var *så* god. Hun prøvde å minne seg selv på at latter er et uttrykk for *glede*; at det tross alt er *vakkert* med en gruppe mennesker samlet i et selskap fylt med så mye glede og latter. Men det hjalp ikke: Hun hatet den. (Og—observerte hun på de øvrige gjestene—det var hun ikke helt alene om.) Dessert ble bestilt, og med den en runde cognac fra øverste hylle. (Jøss, tenkte hun, der hun helte ti ganger fire centiliter Braastad XO i ti vide cognacglass, rikmannskaraktiseringen var i hvert fall ikke helt på viddene.) Noe i blikket hans idet hun satte ned det siste glasset fortalte henne at dette kanskje var en tabbe. Kanskje det var nå hun skulle gitt ham et glass vann istedet og bedt han se hvordan han har det om litt. Men, pytt, skade skjedd. Dette får heller være siste. Hun holdt på å ta bestillingen til en firerfamilie når hun hørte et kræsj bak seg. Han hadde reist seg for fort, og stolen hadde veltet inn i et paraplystativ, som også veltet og spredte paraplyer ut over hele inngangspartiet. Hun kastet et blikk opp til Marius, som uten å trenge å si et ord kommunserte i klartekst "*Noen* har fått nok å drikke." Hun tok hintet, og gikk opp til selskapet, som nå skrattlo høyere enn noensinne av slapsticken som akkurat hadde utspilt seg foran dem. "Ok, jeg tror jeg tar den," sa hun, og rakte seg etter det halvfulle cognacglasset—men han var raskere og høyere enn henne, og holdt den over hodet. "Neineinei! Den skal jeg ha!" "Jeg tror du har fått nok," sa hun. "Hvis du gir meg glasset nå så skal du få pengene tilbake—og så slipper jeg å hive deg ut." "Oooh!" sa han, og vendte seg mot selskapet med et glis—men responsen var ikke fullt så livlig som han hadde håpet; han var i ferd med å miste publikummet sitt. Eh, drit i dem, tenkte han, jeg gjør som jeg vil, og han tyllet nedpå resten av cognacen i ett sluk. "Ok, jeg advarte deg," sa Julia. "Plukk opp jakken din, du skal ut herfra." Da protesterte kameraten: "Hei hei, vent nå litt!", og han reiste seg i vennens forsvar. Julia snudde seg mot ham, og skulle til å si noe svært diplomatisk, som for eksempel: "Unnskyld meg, men kameraten deres er til forstyrrelse for de øvrige gjestene. Dere er hjertelig velkommen til å følge ham ut, men noen må bli igjen og ta regningen." Det som i stedet skjedde var at det øyeblikket hun vendte fyren ryggen til, kjente hun to store hender gripe om rumpen; et bulende skritt som trykket seg opp i uniformsbuksen; alkoholånde idet en grov stemme hvisket henne i øret: "Blir du med?" Hun rakk ikke tenke engang, og et øyeblikk senere sto hun med åpen, rød, sviende håndflate, speilet av et rødt merke over kinnet hans og et glassaktig, nesten barnlig blikk, som om i et lite øyeblikk frosset i tid han var seks år igjen og han hadde funnet pappa sin hagle der han visste han gjemte den og selv om han visste at han ikke fikk lov til å leke med den så syntes han at den var så spennende men pappa fant ham og røsket den ut av hendene hans og på samme måte som nå hadde det vært en høy lyd og et sjokk av smerte over ansiktet, og det hadde tatt ham nesten ti sekunder å trekke pusten igjen og et halvt liv å prosessere hva som nettopp skjedde. For Julia akselererte tiden noe voldsomt. I det neste øyeblikket sto Marius mellom dem, forsvarte Jula mot vennegjengens anklager, og med hånden på brystet hans dyttet ham mot utgangsdøren. Han var fokusert på henne, og langt borte et sted kunne hun høre ham rope "Vet du hvem jeg er eller?? Vet du hvem jeg er?? Du er ferdig her! *Ferdig!*" Marius dyttet videre. "Okei kompis, tid for å gå,"—"Hendene av meg *pikktryne*!"—han hevet armen, men nå kom kameratene til unnsetning: "Okei Tommy, nok nå." "Det er ikke verdt det Tommy." "Koman, vi stikker."—de grep jakkene og fulgte ham ut mens én gikk i baren for å gjøre opp. Ingen tips. "Ta deg ti," sa Marius til Julia, når han var sikker på at selskapet var ute av syne. "Og ikke tenk på det, idioten fikk som fortjent. Jeg nevner ikke den lille øfiken din i loggen." Hun klarte ikke svare, bare satt på bakrommet med store øyne som knapt demmet opp om sjokkerte tårer, og det eneste ordet som spilte av igjen og igjen i hodet hennes var Ferdig. Ferdig. Ferdig. Og dog hun var begynt å bli glad i plassen, og dog hun ikke visste om denne "Tommy"s trusler var tomme elle reelle, kom hun i løpet av de neste femten minuttene til en innsikt om at det fra og med i morgen måtte være *henne* som så seg om etter ny jobb Oppsigelsen var allerede ferdig formulert i hodet hennes når hun gikk ut igjen på gulvet for å fullføre skiftet, og denne vissheten ga henne en merkelig styrke, et melankolsk ønske om å nyte de siste par timene i stillingen, med en god kollega og fine gjester som—dog litt rystet—uttrykte den sterkeste støtte ovenfor henne. Og litt etter litt begynte hun faktisk å glede seg. Jøss, tenkte hun, ny jobb. Kanskje til og med en som betaler. *(Skrevet i Øvre Allé 3, [[12024-04-29]].)*