Flyet ristet, og Lene kjente at hun ble trykt bak i setet; og så stoppet ristingen, og hun skjønte at de fløy, dette svære jernbeistet hadde altså tatt til luften, og det helt uten å flakse en eneste vinge! Lene hadde ikke helt trodd det før hun så det, men nå så hun det, og nå trodde hun det. Rullebanen forsvant under dem, og trærne ble mindre og mindre; de så ut som små plastikktrær, og på veiene kjørte lekebiler, og husene var dukkehus med små dukker inni—hun så dem bevege seg gjennom store stuevinduer, godt opplyste i skumringen. Og enda steg de, og enda kjente hun hvordan flyet trykket henne bakover (eller kanskje det trykket seg selv fremover?). Flyet la seg over i en høyresving, og plutselig så hun rett ned på nabolagene, alle disse opplyste dukkehusene med alle dukkene i. Lene skulle ønske *hun* hadde et nabolag av dukkehus (men mamma sa det holdt med ett). "Se der," sa moren, og pekte forbi henne ut vinduet. "Ser du Askøybroen?" Lene la begge hendene på plastvinduet og stirret ut, altså ned; øynene store og munnen åpen; og der så hun, skinnende over havet, to perlerader, glimrende i mørket. "Er *det* Askøybroen?" spurte hun. "Ja," svarte moren. "Der kjørte vi over for bare noen timer siden." Lene gispet; de var like over den nå, flyet enda i sin lange, trege høyrespiral oppover. "Men den ser så liten ut!" sa hun. "Ja," sa moren, "vi er høyt oppe nå." En plutselig panikk grep Lene om brystet, og hun grep morens hånd. "Hvis vi faller ned herfra, *dør* vi da?" Moren humret, men tenkte seg om før hun svarte: "Hvis vi hadde falt i fri luft hele veien ned herifra så hadde vi nok dødd ja—" Lene sperret opp øynene "—men ikke vær redd vennen, fly er veldig trygge. Til og med når noe går galt så kan de stort sett bare fly ned og lande." (*Bare*, tenkte moren, men sa ikke noe mer om det.) "Har det skjedd med deg før?" spurte Lene. "At flyet har måttet nødlande?" Hun smilte betryggende. "Nei. Heldigvis ikke." Flyet rettet opp fra svingen, og fløy høyere, og høyere: Lene kunne se over fjellene nå, forbi alle lysene og opp på viddene, der hvor hun visste at det bodde tusser og troll (for det hadde storebroren sagt). Hun la ansiktet inntil vinduet og sperret ute alt annet lys med hendene og prøvde så godt hun kunne å få øye på ett, kanskje et omriss av et stort monster mot den skumrende himmelen, men hun så bare øde landskap og flekker av snø, og brått ble utsikten avbrutt av tåke. "Mamma—tåke!" "Det er skyer," sa moren. Lene stirret på henne. "Kjører vi *gjennom* skyene?" Moren humret igjen. "Ja, vennen. Rart, ikke sant?" Lene snudde seg tilbake og studerte tåken. "Wooow." Og plutselig brøt de gjennom, og Lene gispet og stirret med åpen munn ut på et landskap hun aldri hadde sett maken til. Skyer—men de var *under* dem! Og de bredte seg ut i alle retninger så langt øyet kunne se, og over dem var himmelen knall rosa, og i enden av den endeløse engen av hvit bomull var den mest spektakulære solnedgangen hun noen gang hadde sett: Knall røde solstråler strakk seg ut over landskapet og over himmelen, alle ut fra et glimrende oransje punkt i midten, helt nede ved horisonten. Lene klarte ikke engang å si *wow*. "Flott, ikke sant?" spurte moren. Lene snudde seg og så på henne med store øyne. "Er vi i himmelen?" spurte hun, nesten hviskende. "Kanskje ikke den himmelen som de skriver om i bibelen," smilte moren, "men vi er i hvert fall veldig høyt over bakken—til og med høyere enn skyene." Lene snudde seg tilbake. "Jeg visste ikke at det gikk *an* at noe kunne se sånn ut!" sa hun. "Solen skinner alltid over skyene," sa moren tankefullt. "Gjør den?" sa Lene. "Ja—vel, ikke når det er natt. Men det er også et uttrykk. Hvis noen syns at ting er veldig grått og trist, så kan man si at 'solen skinner alltid over skyene' for å minne dem på at det finnes mange vakre ting i verden, selv om man ikke alltid kan se dem. Og, vet du, skyene letter alltid til slutt, og da kommer solen frem igjen." "Unntatt hvis det er natt," sa Lene. "Unntatt hvis det er natt," bekreftet moren. Lene trykket ansiktet mot vinduet og prøvde så godt hun kunne å legge merke til hver eneste detalj i utsikten, *lagre* dem, slik at hun kunne hente minnet frem igjen når hun selv syntes ting var grått og trist: Disse skyene, denne rosa himmelen, denne blendende oransje solnedgangen; hun ønsket å bli ett med dem, gripe ut og holde rundt dem, *spise* dem om hun kunne—men hun kunne ikke gjøre noen av disse tingene, for mellom dem var et lite ovalt vindu av plast og glass. Plutselig ble hun trist. "Mamma," sa hun, og så opp på moren med tårer i øynene. "Hva hvis jeg ikke klarer å huske det?" "Huske hva vennen?" sa moren. "At solen smiler over skyene." Moren smilte av variasjonen på ordtaket, men korrigerte det ikke. "Da lover jeg at jeg skal være der til å minne deg på det." "Men—" sa Lene, og tårene falt nedover kinnene nå, "det er så *mye*! Jeg har ikke lyst til å glemme det!" "Åh vennen," sa moren, og holdt rundt datteren, som gråt på skulderen hennes nå (og i sitt stille sinn tenkte hun at jaggu gråter barn over de merkeligste ting). Hun strøk datteren over håret, og kjente hvordan det lille brystet steg og sank i takt med pusten der hun gråt sine stille tårer, og hun lurte på hva hun kunne si. Til slutt sa hun: "Du vet, alle minner er uperfekte. Og noe av det som er litt dumt med minner, er at jo hardere man prøver å huske dem, jo lettere er det for at detaljene liksom blir visket ut." Til dette ga datteren et hulk, og hun lurte et øyeblikk på om hun hadde bevegd seg ut på ville veier; men hun fortsatte: "Desto viktigere å oppleve øyeblikkene mens de utspiller seg. Og hvis det er én ting du aldri kommer til å glemme, så er det hvordan øyeblikket fikk deg til å *føle* deg." Lene så opp på moren med tårevåte øyne. "Er det sant?" "Kors på halsen," svarte moren. Lene snufset. "Ti kniver i hjertet?" Moren ga et varmt smil. "Tusen," sa hun, og tørket tårene fra datterens kinn. "Nå, vil du sitte deg rundt og se solen smile over skyene med meg?" Lene snufset igjen. "Mhm," sa hun, og hun satt seg rundt og lente seg inntil moren; og sammen så de hvordan himmelen gikk fra rosa til rød, hvordan strålene over skyene ble flere og sterkere, helt til de forsvant, og solen bare var en liten rød halvsirkel i det fjerne, ikke blendende i det hele tatt lenger, og de så hvordan den sank så fort at de nesten kunne *se* den vandre sin vei, og innen den var helt borte og himmelen ble mørk og de første stjernene tittet frem, sov Lene. *(Skrevet på flyet fra Korfu til Oslo, 22. juli 12 024.)*