Vannet var krystallklart: Når Markus åpnet øynene under vann, kunne han se hele veien til bunnen. Et tåkete syn: Små prikker danset i bølgene over et blågrønt landskap under ham. Fisk, ikke stort større enn lillefingeren hans. Han trakk pusten og tok et svømmetak rett nedover, sparket med beina og grep etter prikkene—de glapp enkelt mellom fingrene hans, smatt mellom tommel og håndflate og pilte avgårde. Han brøt opp fra vannet og trakk pusten. Saltet svei i øynene, og han syklet med beina for å holde hodet over vann mens han gnikket det ut med hendene. Verdt det: Han følte seg som Aquaman, og han hadde oppdaget for lenge siden at saltet svir ikke mens han er neddykket, kun når han kommer opp. Hvis han bare gjorde dette ofte nok var han sikker på at øynene ville tilpasse seg, til han så like klart under vann som han gjorde på land. Over hodet på ham stekte solen, midtpunktet i et skyfritt hav som strakk seg til alle horisonter. Inne på stranden var familien hans: Faren under parasollen med en Sudoku i hendene, moren med begge hendene i lillesøsteren sine mens hun trente på å gå. Hun måtte synes treningen var veldig gøy, for han kunne høre latteren hennes helt ut hit. Han var langt ute og vannet var dypt, men han visste at det ikke bekymret foreldrene hans det minste, for Markus var en fisk i vannet. Det hadde han blitt fortalt mange ganger, og han visste det var sant, dog han foretrakk navnet *Aquaman*. Han trakk pusten igjen og dykket ned. Ett svømmetak; utligne, slik faren hadde lært ham; to svømmetak til; utligne; ett svømmetak til og han var på bunnen. Han så seg om. Landskapet var enda uklart, men mer synlig på nært hold: Steiner og undersjøisk gress, en fisk som bykset og fløt forbi, en flaske halvt begravd i mudderet. Han plukket den opp og rakk akkurat å registrere at den inneholdt ingen flaskepost før lungene sa ifra at det var tid for å komme seg opp. Han lot flasken falle, og så opp. Lyset fra solen lekte i bølgene: overflaten, sett underifra, så ut som et blankt, gyngende speilbilde. Det så langt ut opp dit, og et øyeblikk lurte han på hva som ville skje dersom han ikke nådde opp i tide—men Aquaman hadde kontroll. Han sparket ifra, kjente mudderet trykke seg mellom tærne, og lot oppdriften av de fylte lungene gjøre resten; han kjente hvordan vannet strømmet forbi, strøk ham over skuldre og armer og bein, og like før han brøt overflaten lot han luften slippe ut i store, tykke bobler som danset med ham til topps. Han gispet etter luft, et svært inntrekk som fylte lungene til randen, kjente hvordan oksygenet kurerte den krampeaktige trangen i lungene. Han elsket det. Noe traff ham i bakhodet. En vannstråle. Han bykset med armene slik at kroppen vridde seg i vannet. Svart hår, flytende utover. I midten: Et par dykkerbriller, komisk store for ansiktet det huste. Bare øynene var over vann, blikket festet i hans. Så, med et byks, en ny stråle: Denne traff ham midt mellom øynene, og han hørte latter. Han gnikket den bort, og ble møtt med et glis. Han lot sin egen munn fylles med vann, og sendte en stråle tilbake—men hun unngikk den lett ved å trekke pusten og dukke under. "Skumï i ngadeltë!", ropte hun. Markus skjønte ikke hva det betydde, men svarte med å klaske hånden i vannet så det skvettet over henne; denne gangen traff han. Hun skrek, og han merket at han også gliste nå. "Njerin i parë deri në fund!" sa hun. "Hæ?" svarte han. Bak masken himlet hun lekent med øynene. Hun pekte ned under vannet, og holdt opp tre fingre, så to, så én, så trakk hun pusten og dykket ned. Markus skjønte tegningen akkurat i tide, og dykket etter. Tilbake i en velkjent verden, tåkete landskap og dempede lyder: Markus følte seg hjemme. Under seg så han henne kave mot bunnen. Hun var ikke verst—men han var Aquaman. Han grep utfordringen med store, kraftfulle svømmetak, ansiktet vendt mot bunnen, armer og bein velkoordinerte der hennes teknikk var heller stresset: han utlignet med én hånd; hun brukte to, og like før hendene deres traff grumsen passerte han henne. Han så opp og gliste. Hun klappet. Hendene gikk sakte gjennom vannet, og det så ut som at hun klappet i saktefilm. Noe glimtet til venstre for ham: Flasken. Han plukket den opp og strakte den ut til henne. Hun tok den og latet som at hun drakk, bunnen opp, som om hun tyllet nedpå, før hun kastet den til sides med tungen ut og en grimase som sa at hva enn flasken liksom hadde inneholdt må ha smakt forferdelig bittert. Han så den så vidt i tåkeblikket—grimasen hennes—og svømte nærmere for å se henne bedre. Mørke øyne, rammet inn av dykkerbriller over et ovalt ansikt, rammet inn av et stort, svevende, bølgende hår: Det omga henne og omfavnet henne. Hun strakk ut hånden og la pekefingeren på leppene hans. Han stoppet. Hun smilte. Plutselig bykset hun til, beina sparket opp en liten sky‚ og hun skjøt til topps. Markus fulgte etter, kjente vannet strømme forbi, lot boblene slippe fri, gapte etter luft. Når han hadde gnikket øynene åpnet han dem, andpusten, og så at hun stirret mot ham, et lurt smil om munnen. "Ju geni të ëmbël," sa hun. "Hæ?" svarte han. Hun svømte mot ham, til hun var innen en armlengdes avstand. Han kjente hjertet slå litt raskere og lurte på hvorfor—han var vel ikke redd for henne? Hun tok av seg dykkermasken, strakk seg frem, og (beina syklende febrilsk for å holde seg flytende) trakk den over ansiktet hans—den var litt trang, og han måtte hjelpe henne med å få den helt på plass. Hun trakk seg unna og vurderte arbeidet sitt fra avstand, og smilte, og så lo. "Bashkohu me mna," sa hun. "Hæ?" sa han. Hun trakk pusten, og lot seg falle under vann. Han trakk pusten og fulgte etter. Det var første gangen på lenge at han var under vann med dykkermaske, og han måtte innrømme ovenfor seg selv at joda, han hadde en vei å gå enda før han hadde øynene til Aquaman: Han kunne ikke huske å ha sett så klart gjennom vann før noensinne. Under seg så han bunnen, langt der nede: Steinene, fiskene, flasken; han så hvordan bunnen steg opp mot stranden, hvordan mudder og sjøgress gradvis ble til sand; andre baderes badebukser og bein duppende som agn under overflaten, alle lenger inne på grunnen enn de selv var. Landskapet var svøpt i et turkisblått, dansende lys, og det var først her og nå han skjønte hva folk snakket om når de snakket om "krystallklart". Han så opp. Den blanke, bølgende, speilaktige inverterte overflaten danset like over hodet hennes: Det ovale ansiktet; de mørke øynene; håret, stort under vann; det lure smilet. Hun danset en komisk dans med beina og armene for å holde seg under, og han skjønte at han sikkert så like komisk ut selv. Hun tok et svømmetak mot ham, prøvende, stoppet, tok et tak til. Han ble værende, bare så på hvordan håret bevegde seg bak henne når hun svømte og bredte seg ut igjen når hun stoppet. Hun tok et tak til—og ett til—og plutselig var de ansikt til ansikt. Gjennom masken kunne han se detaljer han aldri hadde lagt merke til før: Dun på kinnet som svaiet i bølgene. Et grønnskjær i irisene. En føflekk under munnen. Hun tok et tak til, så ansiktene deres møttes. Leppene hennes fant hans. Det kjentes ut som at hun smakte på ham. Han smakte tilbake. Plutselig blåste hun ut store bobler så de fylte munnen hans, og hun bykset opp. Han fulgte etter. Hun kavet i overflaten, hostet og gispet etter luft. Så roet hun seg, andpusten. Så begynte hun å le. "Hva skjedde?" spurte Markus. "Pata një të qeshur!" svarte hun. "Hæ?" svarte Markus. Et drønn omga dem brått, og Markus ble plutselig bevisst på at det falt regn i vannet rundt dem. Han så opp, og så at det blå havet over dem var blitt grått. "Markus!" hørte han moren rope fra stranden. "Du må komme inn—det regner!" "Men jeg er jo allerede våt!" ropte Markus tilbake. "Det kan så være," ropte moren, "men det er ikke vi! Tingene våre!" Han så faren pakke Sudokuen ned i sekken, hørte skriket og latteren fra søsteren idet hun ble svøpt opp i morens armer. Han så tilbake på henne. "Jeg må gå," sa han, og pekte inn mot stranden. Hun smilte igjen, men det var akkurat som at smilet hadde mistet litt av den lekne energien. Hun rakte ut hånden. Nølende, tok han den i sin egen. "Tsk," sa hun, og strakk seg til ansiktet hans og løftet av dykkermasken. "Åh!" sa han. "Sorry." Dét så hun ut til å skjønne, og hun smilte enda bredere. Han begynte å svømme innover. Hun fulgte ikke etter. Etter et par svømmetak så han seg tilbake. De store dråpene skyldte over hele overflaten nå, røsket opp i speilet og skapte en liten storm av krusninger. Hun hadde fått masken på seg igjen, og lå nå med hodet så vidt over vannet og stirret på ham, det mørke håret bølgende ut til alle sider. "Shihemi në një jetë tjetër!" ropte hun. "Hæ?" ropte han tilbake. *(Påbegynt på balkongen i Sarandë [[12024-07-13]], og fullført samme sted én dag senere.)* **Oversettelser fra albansk:** - Skumï i ngadeltë! = For treig! - Njerin i parë deri në fund! = Førstemann til bunns! - Ju geni të ëmbël = Du er søt - Bashkohu me mna = Bli med meg - Pata një të qeshur! = Jeg fikk latterkrampe! - Shihemi në një jetë tjetër! = Sees i et annet liv!