**Fra Queen til karaoke og tilbake igjen** Når Sverre Breivik, i våre kretser bedre kjent som Metteson, ikke er vordende popstjerne, er han teaterskuespiller. Nylig tilbake på festivalscenene etter en sesong som Peter Pan på Nye Hjorten Teater, er det ikke vanskelig å se sammenhengen: Metteson lager Show med stor S. Det er dansere og korister, kostymer og koreografi, og helt siden Metteson første gang braste ut på scenen med sin ambisiøse og oppløftende synthpop har han vært et friskt pust i et musikklandskap preget av personlige historier og nedstrippede show. Dette er musikk som er *larger than life*, som seg hør og bør. Og det er tydelig at bak dette showet står et team som vet hva de driver med. Koreografien er tight, musikere og dansere er spot-on que, og produksjonen låter fantastisk fra Elvescenens massive PA-anlegg. For i år har Metteson blitt oppgradert til Pstereos hovedscene, nøyaktig der hvor han hører hjemme. Plenen er fullstappet, og stemningen er god. "Vi mangler en kordame!" blir vi fortalt mellom to av låtene, og jeg legger merke til at jo, det står jo bare én kordame på scenen i dag, som er markant færre enn vanlig. "Hun er på vei i taxi, og det *kan* hende hun rekker å være med på siste låten! Hvis hun kommer på scenen så må alle rope 'Hei Karoline!!' OK?" Vi sier oss enig. Men det er ikke manglende kordame som er showets Akilleshæl, men heller en Metteson har hatt med seg siden start, nemlig stemmen, nærmere bestemt stemmekontrollen. For han synger *nesten* rent, treffer *nesten* riktig på tonene. Og når stemmen lander der den skal, låter det unektelig episk—det er Freddy Mercury i storform, der han henger og synger opp-ned, båret på skuldrene til fire dansere, og jeg kjenner jeg endelig er oppslukt i showet—men i neste øyeblikk dras jeg ut av det igjen, idet inntoneringen bommer for ørtende gang. Og med den fantastiske sangerinnen Gabriela Garrubo i bakgrunnen på koring, blir kontrasten til hovedpersonen nesten komisk. Det er virkelig synd, for dette er et show som fortjener å stå på de største festivalscenene i verden. Men hvis målet er Coachella (som jeg håper det er!), så er ikke dette godt nok. Ikke bare det, men dette er en velkjent utfordring for artisten. *Så fiks det da!* Jeg bryr meg ikke hvordan, om løsningen er teknisk av natur eller bare god gammel hardtrening, men slik det står så bærer eller brister hele konsertopplevelsen på denne lille, men å-så-kritiske detaljen. Vi er kommet til showets ende, og bandet skal til å gå inn i siste låt. "Vent litt!" roper Metteson, og løper og henter telefonen. "Karoline!" roper han inn i røret og mikrofonen samtidig. "Du er i taxien enda? Det var synd, da rekker du det ikke—men vent litt, la meg sette seg på høyttaler! Hør på dette!" Han legger telefonen opp til mikrofonen, og vi hører et "ok?" fra andre enden, før hele Pstereo svarer i kor "HEI KAROLINE!!" Og idet Metteson legger fra seg telefonen (etter løfter om at de heller får ta seg en øl etterpå), hører jeg åpningsakkordene til "Under Your Shirt", og umiddelbart flyter jeg bort, og alle frustrasjonene jeg nettopp sto her og følte på fordufter. Jeg hadde faktisk glemt hvor høyt jeg elsker denne låten—og når jeg ser rundt meg, er det tydelig at det er jeg ikke alene om. Og her, endelig, får vi en låt artisten mestrer, og vi blir vist høydene Metteson kan nå, når brikkene bare lander rett. Bare synd at det må være et myntkast hver gang. (Terningkast 4)