"Du kan ikke spille en D der!" sa hun. "Hvorfor ikke det?" sa han. "Det høres jo helt jævli ut!" svarte hun. "Jeg syns det høres fett ut..." "Er det noe i veien med ørene dine?" "Greit!" sa han. "Hva med dette?" Han spilte en basslinje, den samme nedadgående kromatiske greien, men der han i ste hadde landet på en D hoppet han nå opp til G. "Argh!" ropte hun, "gi meg bassen!" "Nei!" sa han, "du kan vise på gitaren." "Hvorfor må du være så—greit. Se her." Hun spilte den nedadgående linjen, men gjorde en vending halvveis slik at den naturlig landet på en A istedet. Melvin måtte innrømme ovenfor seg selv at det *hørtes* bedre ut—men aldri i verden om han ville innrømme det ovenfor søsteren. Bak slagverket satt Thomas og så på tvillingene krangle. Han sa ikke noe, bare satt der med stikkene beredt. "Okei, fra toppen!" ropte Mia, og etter fire raske stikkeslag var de i gang: "DE TRODDE DE VAR SMARTE NÅR DE STJAL FRA FOLK I GATEN" gaulet hun inn i mikrofonen, hamret løs på akkordene, og slagverket gikk i hundreogfemti med basslinjen følgende tett på, og Mia måtte innrømme ovenfor seg selv at faen, Melvin var *god*: Tight som et egg, og den nye linjen spikret han på første forsøk—men aldri om hun ville innrømme det ovenfor broren. "TYYVERI!" ropte de alle tre, ordene kastet inn i spyttklamme mikrofoner: "SE GATEFOLKET REISE SEG, VI TYYR TIL STRID!", og Thomas hamret løs, og Mia snudde seg og så på broren og klarte ikke å la være å smile, og Melvin klarte ikke å la være å smile tilbake, og når låten var over sa Mia "Jeg tror vi har den!" Én dag til gig. Lokal festival; musikkonkurranse. De hadde tjue minutter, og de skulle fylle dem med åtte låter av den raskeste pønken vest for Dovre. Én time senere pakket de nede instrumentene—de var klare. Dagen kom, og den var hektisk: Ti band og artister, og alle skulle sluses gjennom akkommodering og lydsjekk, omvendt rekkefølge fra spilleplan som vanlig: de var blant de siste som skulle utpå, og var dermed blant de første til å ha lydsjekk. Den gikk noe sånt som dette: Mia: "Du kan ikke sette den der!" Melvin: "Ja hvor skal jeg sette den da?" Mia: "Samme det men ikke *foran* meg!" Melvin: "Jeg må jo nå den!" Thomas: (ser på lydmann, trekker på skuldrene) Lydmann: (sukker) "Se her." (flytter bassforsterkeren en halvmeter til høyre, og lager dermed plass til Melvins pedalbrett) "Happy?" Mia og Melvin (om en annen):"Ja"/"Sorry"/"Det funker jo." Et cetera. De gønnet gjennom en låt, gaulet om tyveri og folkemasser som seiste seg, og ble informert om at det låt knall, takk, ta med instrumentene deres og gjør plass til neste band. Timene forsvant i en nerveindusert tåke: De spiste, og pratet, prøvde å hvile og feilet, traff andre band og artister, fine folk, nerver hos alle; de lyttet til lydsjekker og prøvde å glemme at det er disse de skal konkurrere mot, faen ta, de er for gode, men faen det er fett; timene forsvant og dørene åpnet og folk dryppet sakte men sikkert inn; de hilste på kjentfolk og pratet og lo, og når nervene ble for mye å bære trakk de seg tilbake til backstageområdet, og for én gangs skyld sa verken Mia eller Melvin ett ord til hverandre. Femten minutter før tiden plukket de med seg instrumentene og gikk ned til den lange gangen som ledet inn bak scenen. De kunne høre bandet før dem spille, en popduo—eller var det folk? Bra, tenkte Mia, maks kontrast til oss. Bra, tenkte Melvin, disse knuser vi. Mia så på Melvin. "Hvor er Thomas?" "Hva mener du?" spurte Melvin. "Hva *mener* jeg? Jeg mener hvor er trommisen vår! Vi skal *på*!" "Øh," svarte Melvin, "hvor så vi han sist? Var han backstage?" "Jeg husker ikke!" sa Mia. "Jeg gikk liksom bare ut i fra det—han sier jo aldri noe!" "Han var med oss når vi spiste i hvert fall," sa Melvin. "Det er jo timesvis siden!" svarte Mia. "Faen heller!" Fem minutter. Fire. Tre. "Dette går ikke," sa Mia, "vent her!" og hun marsjerte nedover gangen, dit de kom fra, og idet hun skulle til å ta i døren åpnet den seg og der sto Thomas, stikker i hendene, et spørrende blikk i trynet. "Hvor *var* du? Vi skal *på!*" Thomas trakk på skuldrene. Mia stønnet og himlet med hele hodet. Mørkt rom. Lyden av røykmaskiner, lukten av falsk tåke. Publikum er stille; noen hvisker; noen filmer. I mørket holder Melvin en pekefinger på strengen; Mia holder pusten. "ÉN TO TRE FIR!" roper Thomas plutselig, lysene sperrer opp og tvillingene slår sammen en feit, svær akkord mens Thomas går inn i en hektisk trommegroove. "HEI KVARTERET" roper Mia: "VI ER KLÆSS!", og hun rekker akkurat å trekke pusten igjen før hun kastes inn i lynraske vers: Stavelsene flyr gjennom rommet som skudd fra mitraljøse over akkorder hamret ut på nedslag, og publikum jubler, og hun kjenner Melvins basslinjer i magen og Thomas' slag i brystet, og det føles *svært*. Første låten er unna på et blunk—publikum klapper og plystrer, men KLÆSS har ingen tid å miste: Melvin smeller foten på fuzzbedalen og åpner neste låt med en dronende basslinje, to runder før slagverk og gitar og vokal slår inn, tempoet et hopp høyere, *akkurat* litt raskere enn de øvde på‚ og Melvin bommer på første frase men henter seg raskt inn igjen. "HELVETE MELVIN" roper Mia mellom versene, inn i mikrofonen så alle hører det. "FÅKK DEG MIA" roper Melvin tilbake i sin egen. Publikum jubler. Tvillingene gliser. Krise: Mia har røket en streng. "FITTE!" roper hun, "TO SEK!", og mens bassen og trommene går løper hun bak scenen og fisker frem en fersk strengpakke fra gitarbagen, finner rett streng og bærer den med ut igjen, veiver pekefingeren i sirkel for å signalisere at grooven skal fortsette, og hun går opp til mikrofonen og synger—nesten hvisker—et vers som er skrevet for å skrikes over skingrende gitarer: "Vi vet hva vi vil, vi vet hva vi vil, og når vi vet hva vi vil så blir det faen meg til." Hun retter mikrofonen ut mot publikum, geleider dem, dirigerer dem, og de gjentar på hennes kommando: "Vi vet hva vi vil, vi vet hva vi vil, og når vi vet hva vi vil så blir det faen meg til." Igjen. Og mens koret setter inn på en sakte, spontan crescendo sammen med bassen og trommene, lirer Mia den røkne strengen av gitaren, stikker den nye inn gjennom broen, over halsen og opp i hodet, fester den på rekordtid og stemmer opp strengen på gehør over PA-anlegget, følger crescendoen, strammer strengen litt, og litt til, og— Fulle akkorder fyller rommet. Hun skriker inn i mikrofonen, og hele rommet synger med av full hals: "VI VET HVA VI VIL! VI VET HVA VI VIL!" Og i kveld får de det faen meg til. Stemningen er i taket, og det huser liten tvil om at publikum er med dem nå: Melvin kjenner igjen folkgitaristen fra det forrige bandet: han står helt fremme med scenen og kaster hodet frem og tilbake så håret pisker og nakken knaker. Og slik flyr låtene av gårde som perler på røken snor, og før de vet ordet av det er de ved slutten. "Vi har én låt igjen," informerer Mia til skuffet buing fra salen, "og denne syntes Melvin var så vanskelig at han nesten begynte å *grine*!" "Ikke faen!" svarer Melvin til publikums latter, og han retter seg til dem: "Det er ikke *min* feil at søsteren min driver og endrer på låtene våre *én dag før gig!*" "Men den ble jo *bedre!*" kontrer Mia, inn i mikrofonen men vendt mot Melvin. Melvin smiler, og sier lavmeldt til de hundre ansiktene vendt deres vei: "Den ble jævli bra." "Tusen takk Kvarteret!" roper Mia, "Dere har vært fantastiske! Vi var KLÆSS, og dette er TYVERI!!" Thomas gir stikkene fire raske slag, og Mia er i gang: "DE TRODDE DE VAR SMARTE NÅR DE—" Mørke. PA-en: Død. Gitarene: Magnetløse skjell. Bare trommene gir lyd fra seg enda, og også disse stopper straks situasjonen blir åpenbar. "FITTE!!" roper Mia igjen, og i lyset fra nødutgangsskiltene ser hun publikum se forvirret rundt seg, lydmannen rive seg i seg i håret mens han sender febrilske meldinger. Men Melvin er allerede inne på andre tanker: Han fisker frem telefonen, smeller opp blitsen, og finner ansiktet til folkgitaristen, en blendet grimase i blitslyset. "Tjommi!" roper han, "Har du kassegitaren din her??", og han ser hvordan løsningen på problemet demrer i gitaristens ansikt, og ser ham trykke seg gjennom mengden til motsatt side av rommet og komme tilbake ikke et minutt senere med en svær sak i hendene, kun omrisset av en hul kropp synlig, mørk lakk glinsendee i blitsen. Melvin tar imot og slår en akkord, og publikum skjønner tegningen og de jubler, og til høyre for seg hører han søsteren si "Fy faen Melvin"—han ser på henne og ser at hun gliser—"du er et geni." "ER DERE MED?" roper Melvin ut i salen, så høyt han klarer, ingen hjelp fra mikrofoner nå, og publikum svarer med å løfte sine egne telefoner med sine egne blitslys, en liten innsjø av glimrende stjerner: De er med. Han slår akkordene, akustisk, roligere enn de var innøvd, mykere, og Mia—død elgitar enda hengende over skuldrene—synger sakte men kraftfullt: "De trodde de var smarte når de stjal fra folk i gaten", og ordene faller inn i en melodi, en som aldri var skrevet, og Thomas følger på med tammene for ikke å overdøve medmusikerne, og tempoet øker igjen, sakte stigende. "Tyyveri!" roper Mia og Melvin, "Se gatefolket reise seg, vi tyyr til strid!" og hele rommet svarer "TYYVERI! SE GATEFOLKET REISE SEG, VI TYYR TIL STRID!", og tempoet øker, og akkordene slås hardere, og trommeskinnene ringer, og hele rommet synger for full hals, og akkurat idet Mia begynner å lure på hvordan i all verden de skal lande dette: Lys—blendende nå, etter minutter med mørke. Mia ser på lydmannen, og ser at han holder en hånd i været mens han hektisk trykker på skjulte knapper, øyne festet i konsollen. Melvin lar akkordrekken gå, Thomas holder tempo med gulvtammen—og så hører hele rommet det: Summing; den umiskjennelige lyden av elektrisk gitar—og hånden i været på motsatt side av rommet blir til tommel opp. Mia kjenner en tåre slippe løs—men hun har ingen tid å miste. Hun griper gitaren, trekker pusten, går opp til mikrofonen, og hører bak seg de vakreste ordene hun noen gang har hørt: "EN TO TRE FIR!!" Og hun gauler, og Melvin gauler, og publikum gauler, skriker, hopper, og trommesettet gyver løs bak henne og bassgitaren fyller kroppen hennes og hun klarer ikke holde tårene tilbake lenger idet hun hamrer løs akkorder hardere enn hun noen gang har hamret, og sammen med hundre ekstatiske, hoppende, dansende ansikter roper hun ordene sterkere enn de noen gang har blitt ropt: "TYYVERI!! SE GATEFOLKET REISE SEG, VI TYYR TIL STRID!!" Komplementer satt løst på Kvarteret den kvelden, og idet Melvin leverte tilbake gitaren, ble han fortalt av folkgitaresten at om det ikke var KLÆSS som vant i kveld var det *han* som ville ty til strid. Mia kollapset bak scenen, og kom først til hektene igjen når Melvin trykket en velfortjent øl i hendene på henne. "Og *du*—" sa han og snudde seg mot Thomas, pekefinger på brystet, "du er en fåkking *maskin!*" Thomas trakk på skuldrene—og gliste. Og etter som kvelden gikk og samtalene ble mange og juryen grublet, var det én ting som gikk igjen: For det var ingen tilstede i kveld som trodde sine egne ører når de fikk høre at konserten de nettopp hadde bevitnet hadde vært tvillingparets første. *(Påbegynt [[12024-07-19]] på balkongen i Sarandë; fortsatt på samme kveld—og deretter fullført dagen etter—på No Name, den lille baren med alle flaggene nede ved strandpromenaden.)*