Som definert av Jon Kabat-Zinn; en sekulær variant av [[Zen]]. Holder på å lese [Full Catastrophe Living](https://www.goodreads.com/book/show/41016873-full-catastrophe-living?ac=1&from_search=true&qid=zHk0KG5QU6&rank=1). Som beskrevet i [["Do-mode and Be-mode" - nok en semi-empirisk modell av selvet]]: > Hans observasjoner, lagt frem i bøker som [Full Catastrophe Living](https://www.goodreads.com/book/show/41016873-full-catastrophe-living?ac=1&from_search=true&qid=zHk0KG5QU6&rank=1), tilsier at mindfulness er noe som må trenes bevisst og ved avsatte tidspunkt gjennom (fortrinnsvis daglige) meditasjonsøkter på mellom 15 og 45 minutter. Disse meditasjonsøktene innebærer å sitte eller ligge med lukkede øyne og bevisst fokusere på pusten sin *og bare pusten sin*, til tiden løper ut. Gjennom denne treningen lærer sinnet seg å stilne indre prosesser, og man vil finne at man plutselig evner å roe et sinn som tidligere fikk løpe løpsk. Dette tillater en å være tilstede når målet er å være tilstede; å nyte nuet, og dermed livet (som når alt kommer til alt bare er en lang rekke *nu*). Det tillater en også å reflektere på fokusert vis når dette kreves, da man vil finne at man nå evner å styre hodet tilbake til en viktig tankerekke straks man merker at det har vandret avgårde. Treningen skjer også i det daglige i å simpelthen observere sine omgivelser og strebe etter å *se* dem, for hva de faktisk er, som om det er den aller første gangen man ser dem: slik anvender man mindfulness fra øyeblikk til øyeblikk, og sørger for at man er tilstede i eget liv. Bemerk at Kabat-Zinns observasjoner tilsier at dog denne øyeblikk-til-øyeblikk treningen er viktig, så er den ikke tilstrekkelig: mindfulness er som en muskel, og *krever* jevnlig trening i fokusert meditasjon. Jeg tror det jeg syns er vanskeligst med dette er å legge fra meg idéen om at jeg ikke får *gjort nok* i løpet av en dag, og at jeg derfor bør bruke tiden på å *gjøre mer* fremfor å meditere (se [[Publish or perish]]). Så når jeg først har bestemt meg for å *gjøre ingenting* i en halvtime eller mer, så stresser det meg (noe som fort kan lede til [[Analysis Paralysis]] om jeg ikke er forsiktig, hvor jeg verken mediterer eller arbeider, men heller lar stresset bygge seg opp i en saktegående spiral)—men det er jo nettopp dette stresset vi er her for å gjøre bukt med. En (merkelig selvrefererende) treningssak, med andre ord, og tydeligvis en sårt trengt en. JKZ skriver (*Catastrophe*, p. 56): > To make time in your life for being, for non-doing, may at first feel stilted and artificial. Until you actually get into it, it can sound like just one more thing to do. "Now I have to find time to meditate on top of all the obligations and stresses I already have in my life." And on one level, there is no getting around the fact that this is true. > > But once you see the critical need to nourish your being, once you see the need to calm your heart and your mind and find an inner balance with which to face the storms of life, your commitment to make that time a priority and the requisite discipline to make it a reality develop naturally. Making time to meditate becomes easier. After all, if you discover for yourself that it really does nourish what is deepest and best in you, you will certainly find a way. You may even find yourself *wanting* to meditate, and looking forward to your times for formal practice. #### Om å meditere Det vi prøver å forstå når vi mediterer er bevissthet. Aktiviteten er altså å være bevisst på bevisstheten selv. Hva skjer når vi oppnår dette? Ifølge Sam Harris (Waking Up): Entiteten «Jeg» fordufter. ![[Tomorrow never comes]] #### Tanker om tanker ![[Du er ikke dine tanker]] ![[A wandering mind is an unhappy mind]] ![[Transcendental Voyeurism]]