Han ble plukket opp av politiet natt til søndag. $\quad$ En helt idiotisk ting, virkelig — han var full, så klart han var, det var jo lørdag. Sto utenfor Café Opera med et halvfullt ølglass. Hadde klart å snike det forbi vakten, og sto på hjørnet og skrøt til kompisen, mens han sjanglet seg mot Seven Eleven. Nattmat, det var en god idé nå. De hadde tilbud på de der firkantete pizzastykkene, nitten kroner for ett. På vei over gaten dyttet kompisen ham — et vennskapelig dytt, de snakket om damer, om et ligg han hadde fått seg forrige helg, en dame fem år eldre enn ham — hun hadde prøvd seg på _han …_ og han hadde ikke vært vanskelig å be. «Føkkings Don Juan», sa Thomas, og dyttet lett i skulderen. Men det var nok. Han mistet balansen, holdt på å falle overende, slapp instinktivt ølglasset for å ta seg imot med hendene, øllet fløy vektløst, vektløst sammen med glasset, skapte merkelige former, og Oskar husker at han tenkte, på vei ned mot bakken selv, at øllet så ut som en laboratoriumsorganisme som prøvde å rømme fra glasset. Han husker at han tenkte at det ser ut til at organismen kommer til å klare det. Endelig fri. $\quad$ Glasset landet på frontruten til en hvit bil med et høylytt smell og med den umiskjennelige, forferdelige lyden av glasskår. Oskar, med begge hendene på bakken nå, så opp. Bilen hadde stoppet. Bare en meter foran ansiktet hans, åpnet døren seg, og ut trådde en skikkelse i sort uniform. $\quad$ «Sett deg baki,» sa skikkelsen. Stemmen var kald og behersket, men med en undertone av _jeg-har-ikke-tålmodighet-til-noe-piss-nå-så-du-bør-bare-gjøre-som-jeg-sier_. Oskar så bak seg. Thomas var forduftet. Han gulpet. Et solid grep tok tak om overarmen hans — $\quad$ «Jada, jada, jeg er på vei,» sa han, og røsket armen tilbake så hardt at han falt baklengs igjen, og landet på baken. En liten gjeng hadde samlet seg utenfor Opera nå, så han, for å se hva som foregikk. Denne vanligvis så livlige plassen hadde nå blitt helt stille — det eneste man hørte var dunkingen av bassen fra innsiden, og et konstant kor av hvisking og lavmælt snakking fra folkemengden, «hva skjer?» «Oskar er full» «han kastet et ølglass på politibilen» «_kødder_ du?» «er han helt dum i hodet eller?». Noen lo. Oskar tenkte at han _var_ ikke helt dum i hodet, og det var _ikke_ det som skjedde, og om han bare kunne forklare seg til de idiotene så ville de sett at dette bare var et dustete uhell. Så ville de vært på hans side. Så ville de hjulpet han og snakket til denne kalde og beherskede ikke-tid-til-pisset-ditt-politimannen og forklart at Oskar var ikke vanligvis sånn som dette, han var en grei fyr, hadde aldri gjort noen noe vondt, og hva kom moren til å si nå når hun ringte morgenen etter, slik hun alltid gjør, og han måtte forklare hvorfor han var på politistasjonen — de ville forklart alt dette, og politimannen ville sett fornuften, og latt ham gå med litt tilsnakk og en advarsel. Ikke sant? $\quad$ Det var jo også den saken om det halve grammet kokain han hadde i lommen, det halve grammet han og Thomas hadde spleiset på, og som de skulle nyte på nach. $\quad$ Hånden grep fatt om overarmen hans igjen, men nå hadde panikk entret øynene hans, adrenalin strømmet gjennom blodet. Han følte seg plutselig stein edru, og alle de potensielle konsekvensene var som listet foran ham. Han rev seg løs igjen, kom seg på beina, og tok beina fatt, spurtet nedover Magnus Barfots gate. Fri. Han så bak seg. Politiet hadde ikke giddet å løpe etter. Han sto bare der, så etter ham med et oppgitt hva-sa-jeg-til-deg-blikk. Perfekt. Dette kunne gått virkelig galt, og Oskar hadde ingen tvil om at dersom han hadde giddet å løpe, hadde politimannen ganske enkelt tatt ham igjen — men takket være hans giddalaushet, hadde han sluppet unna, shit, han hadde virkelig sluppet latterlig billig unn— $\quad$ Opptatt med å se bak seg, så han ikke fortauskanten komme. Foten hektet seg, og han fløy — han hadde knapt fått tid til å formulere ordet _føkk_ i sitt ikke-så-stille sinn, før skalle møtte brostein og det ble svart. $\quad$ Han våknet på et hvitt rom med en tordnende hodepine og dunkende smerter i pannen. Han kjente forsiktig med hånden — vondt, ja. Sår. Plaster. Ikke lite heller — han må ha blødd ganske kraftig. Minnene fra gårsdagen fosset tilbake, han så dem spille av foran øynene hans, men de virket fjerne, som en merkelig film, som om han hadde vært en tilskuer av det hele og det hadde vært noen andre som hadde vært utenfor Opera og oppført seg som en idiot. Han skulle ønske det var tllfelle, han ønsket det intenst. $\quad$ Plutselig gispet han. Han sjekket etter lommer under dynen, men han hadde så klart ikke klærne sine på seg. Han så seg om i rommet. Lysene var av, men morgensolen skinte sterkt gjennom vinduene, sterkt nok til å lyse opp rommet selv om gardinene var trukket for. Det var tre andre senger her inne, to av de med andre pasienter. De sov. Han så andre veien. Der, på en stol inntil veggen, var den. Buksen hans. Han satte seg opp i sengen — hodet verket nå mer enn noensinne, og _faen_ han var tørst — og reiste seg. Svimmelheten tok umiddelbart overhånd, hodepinen sterk nok til at det faktisk begynte å svartne igjen, og han landet med skulderen hardt inntil veggen. Lente seg med én hånd, lukket ett øye mot smerten, og kavet seg skritt for skritt fremover mot stolen. Bare tre meter til. _Gud la den være der. Gud, SORRY for at jeg aldri har trodd på deg, men kan du plis gjøre meg den tjenesten og la den være der._ To meter. _De sjekker vel ikke lommene på alle pasienter som kommer innom, ville ikke det vært brudd på retten til et privatliv eller noe sånt?_ Én meter. $\quad$ Døren til rommet åpnet seg. I dørkarmen sto et kjent ansikt, et vanligvis veldig kjærlig ansikt, men i dag var det ikke kjærlig. $\quad$ «Vi må snakke,» sa moren.