**Intim artist i uintim setting** Første gang jeg så norsk-amerikanske Okay Kaya var i en mørklagt og stemningsrik Jakobskirke under Bylarm flere år tilbake. Jeg vil aldri glemme opplevelsen av å bli dratt inn i Kayas litt forskrudde, tungt psykriatiske univers. Kanskje hadde jeg derfor urealistiske forventninger til at en slik magi skulle la seg fange på nytt her på PStereo. Men det er mange elementer som jobber mot henne: Det er tidlig på ettermiddagen og lyst, og med bare to personer---Kaya selv, og hennes trofaste gitarist---blir Kanonscenen rundt dem komisk overdimensjonert; vinden går beint sidelengs og truer med å rive med seg bekledningen; lyden er boomy og skranglete; og Kaya åpner intimt, som hun gjør, så intimt at jeg lurer på om folk rundt meg har fått med seg at hun i det hele tatt har begynt, og er i ferd med å begynne på låt nummer to. For det skravles utrettelig, og i en slik setting blir det vanskelig å trekkes inn i noe som helst. Nei, hva vi skulle hatt, var Kaya på Teltscenen, etter solnedgang og i stormende regn, med en klam folkeklynge under teltduken som søkte ly fra stormen utenfor uten å ane hva de nettopp vandret inn på. Så heldig var vi ikke i år. Men Kaya er enigmatisk som alltid, man må bare se *etter* for å se det, og det er jo noe stemning i vinden og regnbygene der hun synger til himmelen at "sex with me is mediocre". Og sakte men sikkert varmes publikum opp, og oppdager at det som skjer på scenen er kanskje noe de burde få med seg (det hjelper at lydkvaliteten har begynt å falle på plass også). "Hva er det mest generiske navnet i Trondheim?" spør Kaya. Noen roper "Jonas", og hun synger: "Jonas, it really sucks to be your girlfriend". Latter---men catchy er det også, idet gitaristen setter fra seg gitaren og trekker frem en trommemaskin. De har visst enda noen triks oppi ermet: Når vi kommer til "In the Psych Ward", en happy-go-lucky omkledning av Elvis' "In the Ghetto" med mørke undertoner, supplementeres trommemaskinen med en over-the-top vrenggitar, som for å aksentuere manien. Elementene begynner å falle på plass, med en sound som endelig fyller scenen de dessverre ble gitt. Og det blir nesten art-by-accident når hun så prøver å ta det ned igjen med Spidergawd-lydsjekk fra hovedscenen i høyre øre. Hun merker det samme, og begynner å le. "We will play louder then," lover hun. Og løftet holdes. De har virkelig spart på trøkket til det siste, men nå slippes det løs: Duoen låter bedre enn noensinne, og jeg skulle bare ønske vi kunne fått flere øyeblikk som dette. Energien bringes inn i sistelåten, hiten "Mother Nature's Bitch", med fullt discotrack, og Kaya går inn i en karikatur av gamle popstjerner. Og til tross for at hun knapt klarer å holde latteren inne, gjør motvinden henne alle tjenester, og hun blir en sjamporeklame fra nittitallet. Discoen fortsetter idet de setter fra seg instrumentene og går av scenen, og publikum jubler. De har fått se et glimt av Okay Kayas unike, hverdagslig-maniske univers, og de likte hva de så. Jeg hadde bare håpet de skulle bli dratt inn i det, få oppleve det og ta del i det, slik jeg ble for flere år siden. Men forholdene lå ikke til rette for det i dag. (Terningkast 4)