"Hvor faen er hun?" Spørsmålet spant som en ping-pong-ball fanget i obskure mekanismer med røde lys og bjeller som prøvde å kommunisere en historie han verken prøvde eller kunne forstå. Han skuldret seg forbi dansende par og fulle studenter, Smirnoff Ice i plastkopper, vodka og appelsinjus, en blond type, må ha vært knapt tyve, ropte "Hei!" idet en nøye mikset gin-tonic skvettet over og regnet over polospilleren på hans venstre bryst—men Oskar dyttet videre. Øynene hans flikket fra ansikt til anonymt ansikt, oppjålede jentunger og klessetryner, verdiløse idioter hele gjengen, som han, som alle—unntatt henne. Hun var noe annet. Ikke visste han hva, men noe var det, og han visste det var viktig. Viktig å *finne henne*! Han knuffet videre, en jente ga et kort skrik og falt på rumpen og et lite øyeblikk måtte han nesten le men han så seg ikke tilbake. På kjøkkenet sto nerdene og diskuterte verdenspolitikk. Trodde de var så jævli smarte, som om Israel/Palestina/Russland/Ukraina kunne løses over billig whisky/rom og cola av en gjeng blåøyde studenter arrogant på nyvunnen kunnskap. Ett semester på sampol og du er plutselig begavet alle svarene, som Moses på fjellet, og om bare de der dumme, oksetilbedende massene ved bunnen kunne holde kjeft og *lytte* så hadde jo alt vært løst på et blunk. Oskar følte en trang til å løsne noen tenner på et blunk, men han hadde viktigere ting på ferde: Han hadde halvt forventet å finne den brisne ræven hennes sitte ved disse prekernes føtter med dådyrøyne og sprengt kløft, svermende etter å suge til seg de store ordene og selvsikre proklamitetene, men nei: Her var det pølsefest. Han burde visst det. Han knuffet seg forbi. På trappen ut til altanen, et patetisk syn: Jente på telefonen, maskaraen renner så svarte dråper drypper fra haken, venninnen med armen over skulderen, hun på telefonen, hikster: "Men *hvor*fo-o-or?" Oskar fnyste. Hvorfor ikke? tenkte han. Bra for ham, hvor enn han er. Dette var håpløst. Hadde hun dratt hjem alene? Hun ville ikke gjort det, ville hun? *Med* noen? Hvis han fant ut at den jævla kjerringen var i gang med en ny en—måtte Jesus stoppe ham. Det er ikke som at det ville vært første gangen heller, og sist slapp hun faen ta billig unna også. Han var ikke sikker på om hun ville være like heldig denne gangen. Han knyttet nevene, knuste kjeven sammen til han trodde jekslene skulle knekke. Småjogget tilbake gjennom pølsefesten—de var over på Kina/USA nå, gitt at de øvrige konfliktene var erklært løst—og tok tre trinn av gangen opp trappen, røsket opp døren til soverommet: Der lå et par på sengen, han i bokser, hun i BH og truse, den kritthvite huden glinsende i lyset fra gangen. Hjertet hans sank og han slo på lyset, og ble møtt med hvinet av en blond gris og bjeffene av en rotweiler. Ok, bra, ikke henne. Han slo av lyset og smelte igjen døren. Han begynte å kjenne seg svimmel, og sinnet ble til noe sånt som angst. Hva om det har skjedd noe? Hva om hun har vandret ut i trafikk, eller blitt dratt inn i en bil og kjørt avgårde, eller lagt seg i badekaret og— Han røsket opp døren til badet. En brunette sto bøyd over vasken og så opp på ham med hvitpudret nese og så noe sånt som "Hva faen" men Oskar enset henne ikke, bare registrerte at badekaret var tomt og lukket døren igjen. Han gikk tre skritt og lente hodet inntil veggen. Kanskje hun *har* forlatt ham. Gud vet hun burde, ukontrollerbare satan som han var. Sjalu, possessiv, og aldri mer enn et øyeblikks selvkontroll unna voldelig. Oskar hatet sånne mennesker. Hadde lyst til å knuse nesen deres i asfalten hele gjengen. Og mest av alt hadde han lyst til å knuse sitt eget. Han dunket pannen i gipsplaten, hardere og hardere til han lurte på hva som kom til å gi etter først, gipsen eller skallen. Han håpet på sistnevnte, fantaserte om synet av blod og hjernebark sneglende nedover Eggehvit veggmaling, det siste han ser før han kollapser baklengs i saktefilm—hvis han vinkler seg rett kanskje også ned trappen, rullende baklengs med en komisk blodsprinkler der pannen hadde vært, spraye alle disse bimboene og klessetrynene og hipsterne og horene med alle tankene han noen gang hadde hatt om dem regnende ned over billige kjoler og plastkoppdrinker og frisyrer mer voks enn hår, en passende patetisk avslutning på et passelig patetisk— Plutselig ble Oskar bevisst på at latteren han hadde hørt i bakgrunnen ikke kom nedenfra, men *utenfra*. Et vindu ledet ut på skråtaket. Latteren hørtes kjent ut. Han gikk skjelvent bort og åpnet vinduet. "Oskar!" sa hun. "Kom ut og se på stjernene!" sa hun. "Dette er Melati—hun er fra Malaysia!" sa hun. *(Skrevet på Antikvariatet [[12024-04-26]].)*