Jeg trodde jeg var tidlig ute som kom til Teltscenen ti minutter før bandet skulle på scenen. Så feil kan man ta: Teltet var allerede stappet, og en kø hadde begynt å danne seg utenfor. Regnet hadde til og med lettet, så folk var ikke her for å søke ly: De hadde hørt rykter om at her var noe i ferd med å skje de nødig ville gå glipp av. Jeg klarte å trykke meg inn, og over hundrevis av tettpakkede hoder, under en tett dis av scenerøyk og kondens, stormet Punchbag på scenen---og umiddelbart skjønte jeg greien. For en energi! Gladpønk fra øverste hylle, med hooky refreng, trampetakt, og en helt egen sound. Spesielt shout-out til trommeslageren, som med fengende og kreative rytmer, utypisk for sjangeren, både gir lydbildet en unik identitet og gjør det helt umulig å ikke bli revet med. Og det synes! Publikum hopper opp og ned som én enhetlig masse foran meg, hendene over hodet, og skriker med på refrenget, "We might as well just say go fuck it!", matchet av vokalistens energiske karisma, der hun hopper rundt på scenen mellom broren på gitar på éne siden og venninnen på bass på andre, og svinger seg rundt teltstangen i midten---svetten renner så det synes fra helt bak i teltet, og disen under teltduken blir om mulig enda tettere. De introduserer neste låt som "the only slow one in the set", og jeg tenker gjesp, her kommer powerballaden. Så feil kan man ta. Mindre leken, ja, mer "seriøs" enn jeg hadde ventet fra dette bandet, men *for* en oppbygging! Vi snakker gigantiske akkorder og tunge trommer, Bowie på sitt mest ambisiøse møter Radiohead på sitt mest desperate. Jeg er lamslått og jeg er målløs. Og her sto jeg og trodde jeg hadde forstått hvem dette bandet er! Et breakdown leder inn i ny låt, og den lekne energien er tilbake, og låt etter låt slippes den ikke opp. For en stamina! Det er ikke et sekunds pause, og jeg merker jeg gliser helt ufrivillig mens jeg serveres hook etter hook. Publikum hopper og klapper med helt uten stopp, og før vi vet ordet av det er vi kommet til sistelåten. Og som et klimaks etter konstante høydepunkt blir vi gitt en låt som, på én eller annen måte jeg ikke klarer å beskrive, lykkes i å nå *enda* høyere. For når jeg lukker øynene, hører jeg ikke denne låten fra langt bak i et lite telt, men blir transportert til de største festivalscenene i verden---for dette er headlinermateriale. Bandet, gjennomvåt av svette, bukker og takker for seg, og folkemassen i fremre halvdel teltet jubler og klapper til bandet har gått av for lengst. Og mens vi motvillig beveger oss mot utgangen, hører jeg en type si til venninnen sin "Dette her overgår Gabrielle." Og vet du hva, innen kvelden er omme blir jeg ikke overrasket om det er flere som føler det samme. Én ting er i hvert fall sikkert, tenker jeg mens jeg beveger meg nedover mot plenen hvor hun skal til å gå på hovedscenen, og det er at det er ikke en sjel blandt dem som stilte opp femten minutter tidlig og sikret seg plass i teltet som angrer på det valget. (Terningkast 6)