D7. Det må være en av favorittakkordene hans: et så simpelt mønster, tre fingre i en trekant over gitarens tre lyseste strenger—og likevel holder den så mye spenning: Hvor går veien videre? Trygt hjem til G-dur? Eller tar reisen en skuffende vending og lander i E-moll? Eller kanskje et sidesprang ned mørke bakgater til Eb-dur eller Ab-dur eller Bb-moll? Mulighetene er mange; uutforskede stier i hvert gatekryss. Sondre velger det trygge valget og går til G-dur. Det er tross alt slik låten går. Den skrev han i vår, en energisk og oppløftende sak som skjuler en dypere, melankolsk tekst om hjemlengsel etter et hjem som kanskje ikke eksisterer lenger. Stemmen hans ringer ut over promenaden, men folkemengdene er uaffekterte, på vei til stranden eller én av de mange restaurantene eller til barene eller markedene eller juggelsjappene. Ved føttene hans ligger et pappskilt. På det står det skrevet i tykk sprittusj: BROKE. HELP ME BUY TICKET HOME. Han slår akkordene og synger teksten og ser hvordan blikkene deres—de forbipasserende turistene med sine ferieklær og barnevogner og hummerøde hud—glir ned over skiltet, tatt av nysgjerrigheten i et øyeblikk før de møter hans og ser raskt vekk, som om de er redd han skal sette fra seg gitaren og reise seg og gå opp til dem og kreve penger av dem—de lyttet jo tross alt! Han ser hvordan barna deres vil stoppe og lytte, møter blikket hans og smiler—han smiler tilbake og synger direkte til dem—men de blir motvillig dratt avgårde av utålmodige foreldre; barna snur seg og ser etter ham med langt blikk helt til han forsvinner fra dem i folkemengden og støyen av folk og latter og trafikk og klubbmusikk. Sondre spiller til solen går ned og månen står høyt på himmelen og klubbene og barene som omgir ham har skrudd opp musikken på promenadevendte monitorer i en konkurranse om hvem som kan overdøve de andre mest og dermed (antar han) vinne flest gjester. Han føler ikke for å bidra til dette dissonante orkesteret, en polyrytmisk og -harmonisk kavalkade: Hips Don't Lie i høyre øre, Waterloo i venstre, og Love On Top på partyskute ute i bukten rett foran ham. Han pakker ned gitaren og vurderer dagens fangst: Femtifem euro. Perfekt. Han går opp til den nærmeste cokctailbaren og kjøper halvlitere og raki og hans rolige bedagelige ytre transformeres sakte men sikkert til en høylytt, rølpende bergenser, og kanskje det er morsomt og kanskje det er plagsomt, og kanskje sjikanerte han noen og kanskje tok han imot et kless og kanskje leverte han noen også for her han står og stirrer seg i speilet med skallebank og bulende blodårer ser han et rødt merke på kinnbeinet som han ikke husker hvordan han fikk. Han går ut i stuen og sjekker lommeboken ut av vane men vet allerede hva han vil finne der: Et slitent passfoto og ingenting mer. Han holder det opp, og forsvinner. Når han kommer tilbake, en uant tid senere, plukker han med seg gitarkassen og går ut. D7—men til A-moll denne gangen. Et dristig valg: Regresjon. Så til E-dur—et nytt hjem? Teksten er den samme; melodien ny, han tar den som den kommer, lar den følge akkordene. Alle disse folka vandrer forbi og de ser ikke kunst bli skapt foran øynene—og ørene—på dem, tenker han sarkastisk. En liten jente har fått en mynt av moren og kommer løpende bort og kaster den entusiastisk i kassen så den klirrer blant de andre myntene. Det er godt det enda er noen som kjenner igjen geni. Mellom låtene spyr han i buskene, og så går han og kjøper seg noe billig brødmat og kaffe, som for å gjenvinne det tapte. Og så setter han seg igjen. Og så spiller han, og så blir det kveld, og så drikker han, og så våkner han med skallebank og uklart minne og ser at lommeboken er tom unntatt et enslig passbilde, og han holder det opp og han forsvinner. Den kvelden plukker han opp telefonen: En sliten gammel sak, Nokia, et minne om en fordums tid. Han har nummeret i hodet. Pluss førtisyv, åtte siffer. Det ringer. Og ringer. Og ringer. Han legger på, og han legger hodet i hendene, og han gråter. Kan man ha hjemlengsel etter et hjem som ikke eksisterer lenger? Han stiller spørsmålet ut til promenaden, svøpt i rim og rytme og D7-akkorder og skuffende vendinger, men de svarer ham ikke, bare kaster én og annen mynt og slentrer videre, til solen maler himmelen rød og klubbmusikken tar seg opp og partyskipene setter seil. Sondre legger fra seg gitaren og reiser seg—gidder ikke samle opp myntene engang, bare går ut til kanten og setter seg så beina dingler og sandalene nesten—men ikke helt—faller i havet. Han fisker frem lommeboken og plukker opp passbildet og forsvinner igjen inn i krystallblå øyne og et muntert (men likevel litt lurt) smil, et lyst ansikt omfavnet av blondt krusende hår, en liten nese og tynne lepper. Han kan enda kjenne ansiktet hennes under fingrene sine, men han har glemt lyden av stemmen. Følelsen av kroppen. Av hennes hender på ham. Av at hun sier hans navn. Solgangsbrisen tar fatt, og bølgene skvulper høyere under føttene hans, som om de griper etter de dinglende sandalene. Han holder bildet mellom pekefinger og langefinger og kjenner hvordan vinden røsker i det, ønsker å bære det med seg, å ta det bort og la det flyte på vinden, ut på havet og inn i solnedgangen, før det finner sin siste hvileplass et sted på havets bunn. Han lar den. Bildet flyr, og med én gang angrer han—han skal til å reise seg og løpe etter, hoppe uti ... men noe stopper ham. Han blir sittende. Sekunder senere har han allerede mistet syne av det. Han vet ikke hvor lenge han har satt slik når han hører noe klirre på brosteinen til venstre for ham. En mynt. Han ser opp. Svøpt i neonlys: glimtende øyne; et vitende smil. "Can I sit?" Han prøver å si "Yes", men det kommer ingen lyd ut. Han kremter og prøver igjen. Denne gangen går det. "I love your song", sier hun på morsmålsengelsk. "You heard it?" svarer han. "Every day." Hun stirrer på ham; mørke øyne graver i hans, og han ser at joda, hun ser kjent ut. "You're not really going home are you." En konstantering. "I don't know ..." svarer han gebrokkent, og det er først nå han ser henne for den hun er: Mørkt ustelt hår, løse klær, eventyrlystent blikk; en vagabond, en omreisende, som han—og han ser at hun er vakker. "... Where is that?" sier han, og han smiler, og det føles ekte. Hun smiler tilbake. Og så ler hun. Og det føles ekte. *(Skrevet på balkongen i Sarandë, [[12024-07-16]].)*