**Kraftdemonstrasjon fra nittitallslegender** (Ingress?) Innen jeg kommer meg ned på plenen foran Elvescenen, så er The Smashing Pumpkins allerede i gang med åpningsnummeret "Heavy Metal Machine". I sin iver etter å spille, valgte de nemlig å gå på scenen *før tiden*, slik at jeg må småjogge ned bakken og finne meg en plass i folkemassen. For plenen ved elvekanten nedenfor Nidarosdomen er nemlig *stappfull*. Det er tydelig at dette er et band med mange lojale fans i Trondheim by! For å ta det viktigste først: Bandet låter fantastisk. Lyden er tjukk men klokkeklar, kicken treffer midt i mellomgulvet, og bassgitaren er servert feitere enn jeg har hørt på lenge. Det er tydelig at dette er en gjeng som har gjort dette før, og de spiller med et overskudd bare folk som har holdt på i tre tiår kan. Bandet gir oss "Today" fra gjennombruddsplaten "Siamese Dream", før de introduserer seg selv. "God kweld Traundheym!" roper frontfigur Billy Corgan gebrokkent til en jublende folkemasse. "We are The Smashing Pumpkins—more infamous than famous!" Vi blir fortalt at en av deres viktigste plater, "Mellon Collie and the Infinitie Sadness", fyller tredve i år, og vi serveres tre på rad fra skiven: "Bullet With Butterfly Wings", "Muzzle", og "1979". Og der er øyeblikk hvor jeg kjenner jeg er revet med ("Despite all my rage I'm still just a rat in a cage", synger jeg nesten ufrivillig med)—men likevel merker jeg at slike øyeblikk lar seg vente på. Det låter dødsbra, ja, men jeg er liksom ikke helt *hooket*. Kanskje det bare er jeg som ikke helt skjønner meg på denne grunge-emo-shoegaze-nisjen, men jeg hører meg selv tenke at Black Sabbath var jo tyngre enn dette i 1970, og The Stooges var råere i '69, og det er lite her av The Cures uforglemmelige melodier. Men så kommer "Edin", fersk fra fjorårets skive, og trommisen slippes for første (men ikke siste!) gang løs for alvor. Brikkene begynner å falle på plass. For en rytme! For en sound! Dette er jo *metall*, bare med smaken av shoegaze. Vi blir dratt tilbake det tidlige nittitallet, med Mayonaise, etterfulgt av deres helt egen versjon av svisken alle elsker, Top Gun-temaet "Take My Breath Away". "Disarm", en nydelig låt med kassegitar og klokkespill, bringer en helt annen stemning, og viser til bredden i bandets låtmateriale. For dette er et show hvor musikken skal få plass til å tale for seg: Bandmedlemmene står på sine faste plasser og spiller sine faste instrumenter, lyskasterne kaster lys, og den svære LED-skjermen bakerst på scenen forblir svart. Fansen klager ikke, og synger med på hvert refreng, men en time inn i settet må jeg innrømme at jeg har begynt å se på klokken. Men så kommer "Tonight, Tonight", med sine hektiske trommer og svære refreng, og og jeg er fanget igjen. Energien holdes oppe på "Cherub Rock", og nå er trommisen er for alvor sluppet løs. "Proto-Tool" hører jeg noen si, og det gir jo fullstendig mening: Det bandet *må* jo i sin tid ha vært inspirert av The Pumpkins! Vi får en ny "Mellon Colly" triplet med "Jellybelly", "Bodies", og "Zero", og med en sjelden gitarsolo over festivalens desidert tyngste riffing forstår jeg endelig hva det var som sementerte The Smashing Pumpkins' legendestatus. Og det går tilsynelatende bare videre oppover, med "The Everlasting Gaze" fra 2000-platen Machina—jeg er endelig helt revet med, gynger frem og tilbake til rytmen, djevelhornene hevet høyt over hodet ... og så er det over. Bandet takker for seg, og scenen står tom igjen. Kanskje jeg ikke skal klage, etter nesten halvannen time med musikk. Likevel, kunne ikke *mer* av konserten vært som de siste femten minuttene? For det var først her opplevelsen nådde de høydene jeg venter av legender—enten de er virkelig er så "infamous" som de vil ha det til, eller simpelthen "famous". (Terningkast 5 minus)