Duene flokket omkring ham ved lyden av raslingen av brødposen. Mange titalls; Tormod var redd han kunne komme til å trakke på dem, men de smatt alltid unna i siste liten. Og her kom måkene: Som en liten armada trengte de seg griskt frem mellom duene for å sikre seg de største brødbitene først. Tormod gjorde et poeng ut av å kaste bitene, én etter én, dit hvor måkene *ikke* var, og observerte med et smil det desperate kaoset som fulgte idet de prøvde å holde tritt. Til sist kom kråkene. De vandret rolig inn, gadd ikke fly, og passerte med hevet hode duene og måkene, som, dog større, så nesten ut til å *vike*. Man kunne se i kråkenes blikk hvordan de huset en intelligens fraværende i deres motparter—og de *visste* det. De snappet opp brødet rett foran ansiktet på måkene, og de følte seg ikke det minste truet. Nederst på rangstigen fant vi derimot spurvene, som sjeldent var kvikke nok til å snappe opp en hel brødbit, men virket tilfredse med smuler og frø. Tormod nøt følelsen av kontroll, av makt, og undret på hvordan de måtte se på ham—Store Vennlige Kjempe, han som kontrollerte Brødet, og fordelte det etter Hans Egen Barmhjertige Vilje. Et velkjent stikk i korsryggen fortalte ham at det var tid for å sette seg. Flokken fulgte ham bort til benken; spurvene ymtet frempå, og etter noen prøvende forsøk observerte at det ikke ble utøvd vold, og våget endelig å spise frøene direkte fra håndflaten hans. Han kjente de små prikkene i håndflaten, prikk prikk prikk, alltid nesten men aldri helt ubehagelig. Det var en nydelig maidag ved Lille Lungegårdsvann: Blå himmel og steikende sol—bare skyggen avslørte det ikke var høysommer helt enda: Han måtte ta på seg jakken hver gang en sky passerte foran solen, og ta den av igjen når den var forbi. Forbi ham langs vannet skyndet folk seg fra sted til sted, noen til fots, noen på (by-)sykkel, noen på de forferdelige nye elektriske sparkesyklene som sto strødd overalt. Studenter og voksne, nordmenn og innvandrere, og mødre og fedre med barnevogner og smårollinger i hånden; dresskledde ungdommer som knapt hadde fått sine første grå hår kikket ned på det digitale uret og sa noen forhastede ord, antagelig rettet til de små hvite dottene trykt inn i ørene deres, og hva enn de så må ha ikke vært hva de håpet på for snart satte de opp tempoet ytterligere. Tormod hadde pleid å være som dem—teknologien var kanskje en annen, men dressen og telefonsamtalene og blikket på uret var det samme. Uendret. Han kjente igjen jaget, denne følelsen av å jogge opp en bakke, og om han bare kunne nå den *neste* bakketoppen så ville det åpenbare seg—ikke nye bakketopper å bestige—men (som begrepet gikk) gull og grønne enger. Vel, gull ble etter hvert mindre viktig (og han husket innsikten at det ikke var *rikdom* han jaget etter som et viktig vendepunkt), men kanskje grønne enger i det minste: Der hvor han endelig kunne sette seg ned, med henne ved sin side—Sigrid—ta et lettet pust ut, og bare leve. Etter hvert som han ble eldre og fikk barn og barna ble eldre og barna fikk barn ble det tydeligere og tydeligere at denne siste bakketoppen med sin grønne eng og utsikt måtte bære navnet "Pensonisttilværelsen". Og han jaget mot den, fra bakketopp til bakketopp, slik at Pensjonen skulle være så god som mulig og Engen så grønn som mulig og Utsikten så flott som mulig, slik at han og Sigrid skulle kunne sette seg ned ved siden av hverandre og ta et Pust som var så dypt som mulig. Og så hadde dagen kommet: Den siste haugen var besteget, og han var Pensjonist. Sigrid var to år yngre enn ham, og hadde dermed enda to år igjen før hun selv kunne gå av. Frihetsfølelsen hadde vært deilig i nøyaktig to dager—så hadde han blitt rastløs. Han satte i gang med prosjekter rundt huset, ryddet i boden og pusset opp badet, og når det var gjort så bestemte han seg for at en platting ville vært fint, en med utsikt ut over hagen, og han handlet inn planker og spiker og satte i gang med å bygge. Sigrid hadde kommet hjem fra jobb de dagene, og han hadde stolt vist frem arbeidet sitt, se hvor fint dette blir, den vil være klar til du også går av til neste år; men hun hadde vært for sliten til å sette pris på det, og hadde satt seg inn for å hvile mens han hamret i vei utenfor. Plattingen var så godt som ferdig når nyheten kom: Kreft. Med spredning. Prognosene var ikke gode. Alt kollapset, og plutselig fantes ikke noe annet. Kreft. Alt annet forsvant inn i bakgrunnen. Heller enn å tilbringe dagene på plattingen, satt han nå med henne, hånden i hennes mens cellegiften pumpet inn i blodet hennes, og i de lange ukene på sengen som fulgte frem til det var tid for neste dose. Ingenting annet fantes lengre: Bare henne, og hans egne uendelige tankerekker. Det var ikke dette som skulle skje. Det var ikke dette som skulle skje. Vi var så nært. Vi står ved målstreken. Engen er rett her, og den *er* grønn, og jeg har til og med bygget platting med utsikt. Når de tok henne av kuren, prognosene verre enn noensinne, mistet han alt håp. Hele dette prosjektet han hadde kalt "livet" virket nå helt meningsløst, og mens han satt ved sengekanten og strøk hånden hennes kunne han ikke la være å tenke på hvordan han heller ville bli med henne til den andre siden. Kanskje gresset var enda grønnere der, engene frodigere, brisen mildere, utsikten flottere. Kanskje de der endelig kunne være lykkelig sammen. Hadde det ikke vært for barna hadde han vurdert det. Hun åpnet øynene og møtte blikket hans. Smilte. Han smilte tilbake, men det var ikke noe lykke i smilet hans. "Det var ikke dette som skulle skje," sa han, høyt denne gangen. "Men det skjedde," svarte hun. Han ristet på hodet. "Alt vi har jobbet for ... Hvordan skal jeg liksom være pensjonist uten deg?" "Alt *du* har jobbet for," korrigerte hun ham. "Jeg har vært her jeg, og ventet på at du skulle komme frem." Han så spørrende på henne. Hun smilte igjen, la den andre hånden på hans og lente hodet tilbake på puten. "Vær med meg nå," sa hun, og lukket øynene. *Vær med meg nå.* Ordene rang som kirkeklokker til det sakte men sikkert demret for ham hva det var hun egentlig hadde sagt. *Nå.* Ikke i en hypotetisk fremtidsdrøm, tapt for alltid. Ikke i gamle minner om romantikk og partnerskap. *Nå.* I dette øyeblikk. Sammen, i dette åndedrett ... hvor enn mange som gjensto. Han lukket øynene, kjente varmen av hånden hennes på hans, og trakk pusten—og knapt hadde han gjort dette før implikasjonene kom ramlende inn over ham som et snøskred. *Nå:* Det eneste øyeblikket som noensinne betydde noe. Han hadde delt et helt liv med henne, tusener av øyeblikk på rad og rekke, som perler på en snor ... og han hadde ikke vært tilstede for et eneste ett av dem. Han hadde levd i en drøm om en fremtid de aldri ville nå, hadde vært for opptatt med å jage opp haugen til det grønne gresset på andre siden til å se at haugen var en luftspeiling og at gresset allerede var grønt. Og der satt Sigrid, kveld etter kveld, og ventet på at han bare endelig skulle komme og sette seg ned ved siden av henne. Han hadde hatt alt han drømte om, et liv med det vakreste mennesket han noen gang hadde truffet, og han hadde kastet det bort. For første gang siden kreftdiagnosen, gråt han. Tårene fosset, han hikstet, og han visste ikke om han hadde grått som dette siden han var barn. Et minne om morens favn, hendene hennes strykende over hodet, fikk han til å legge hodet på skulderen hennes. Hun strøk over håret hans. "Unnskyld," gråt han. Han kunne høre hjertet hennes slå, dypt nede i brystkassen. Liv—enn så lenge. "Jeg skulle vært der. Jeg skulle vært der. Unnskyld." "Du er her nå," svarte hun. "Du er her nå." Hun strøk over håret hans igjen. I det fjerne så han svanene nærme seg. De kom svømmende over fra motsatt side av vannet. Vakre vesener—men aggressive. Han hadde ikke lyst til at de skulle komme og lage trøbbel. Han begynte å kaste brødbitene i fulle never. Spurvene og duene og måkene og kråkene frydet seg. Det var underlig, men den siste måneden med henne husket han som en av deres lykkeligste. Hun var for syk til å reise seg fra sengen, og det var ikke mye energi til samtaler—men hun var våken, og den gnisten i øynene som han hadde falt sånn for for seksti år siden var fremdeles der. Det var *henne*. Hun var bare litt sliten. Litt syk. Trengte litt pleie. Noen ganger glemte han at hun skulle dø. Det betydde ikke noe lenger. Hun levde, og hun var her, nå ... og det var han også. Sammen. På eng med platting eller ikke—bare sammen. Og så var hun borte. Men—innså han—han var ikke alene. Han hadde en hel familie: Barn og barnebarn, med samboere og deres egne familier som han aldri hadde hatt tid til å bli ordentlig kjent med. Og Sigrid—hun forlot aldri hans side. Hennes minne var alltid like ved, og han nevnte henne så ofte som han kunne, hver gang sjansen bød seg, og aldri i sorg (dog den kom titt og stadig, oftest de ensomme kveldene etter solen var gått ned og han gikk inn i stuen og ventet å se henne sitte i lenestolen med strikketøyet på fanget, bare for å finne den tom, så uendelig tom) men i glede over hvor heldig han hadde vært som hadde fått sjansen til å dele et liv med henne: En sjanse han nesten hadde kastet bort, men i siste liten, som så ofte før, hadde hun grepet tak i ham og fått ham på rett kjøl. Det hadde tatt ham sytti år, men i den siste måneden av hennes liv hadde han endelig funnet den grønne engen han hadde jaget etter så lenge. Og han hadde satt seg ned ved hennes side, og han hadde funnet at den var frodig; utsikten flott; brisen mild. Det var nå tolv år siden hun gikk bort, men det føltes som i går. I årene som fulgte hadde han gjort et poeng ut av å leve livet dag for dag—et begrep som aldri hadde gitt mening for ham før nå. Snart ville det være hans tur til å krysse over til det store ukjente—om to år, ti år, eller tyve. Det betydde ikke noe lenger. Fremtiden fantes ikke, hadde han innsett. Ikke fortiden heller for den saks skyld, annet enn i den grad den hadde skapt dette nuet. Denne maidagen, solskinn ved Lille Lungegårdsvann. Disse menneskene, løpende fra ærend til ærend. Disse spurvene og duene og kråkene og måkene, og svanene som nå var på vei for å kreve sin del av kaken. Denne brisen i håret. Dette prikket i håndflaten. Dette åndedrettet. *(Påbegynt på Hevd uteservering på Trondheim Torg [[12024-05-01]], og fullført på Den Gode Nabos elvelekter [[12024-05-02]].)*